Solen skinte fremdeles, men innvendig frøs Adalheid som aldri før. Det hjalp litt å klatre opp på den varme ryggen til Gresshoppemannen. Han luktet sol og vind og tørre strå. Den tynne kroppen langet ut. Det var både skummelt og underlig å sitte der, høyt hevet over verden med en rar gynging i magen.
På den andre siden av bakketoppen kom et snodig kjøretøy. En lastebil uten karosseri og motor ble trukket av en raggete arbeidshest, en gulbrun kjempe med hover store som bøtter. Lasteplanet var fullt av høy, og kusken satt bak rattet i førersetet, selv om det ikke var noe igjen av styrehuset.
Adalheid blunket usikkert, men Gresshoppemannen syntes visst det var normalt å se en hest trekke en lastebil. Han nikket til kusken, og så bar det videre.
"Du, når skal vi spise?"
"Jeg kjenner en gammel dame som kan hjelpe deg med klær og sko. Hvis hun er i godlage, får du sikkert en tallerken suppe og et par skiver rugbrød," sa han.
"På kjøpesenteret er det både kafé og klesbutikk. Skal vi ikke dra dit?"
"På hvafornoe?"
"På kjøpesenteret, der vi dultet i hverandre," sa Adalheid.
"Dultet i hverandre?"
"Ja, etter at du prøvde å komme deg inn i fabrikken."
"Ingen slipper inn i fabrikken," sa Gresshoppemannen. "Det er ingen vits i å prøve. Bare de svarte doningene kommer inn og ut der."
"Men du prøvde jo i sted. Du kranglet med vakten for å slippe inn. Jeg så det med mine egne øyne." Et sted langt unna knitret flammer. Jo mer Adalheid tvilte, jo tydeligere hørte hun dem. Kvalmen trengte seg på, og hun kjempet for å holde seg rolig. Flammene måtte ikke få overtaket.
"Du kan... du kan ha rett. Jeg er visst litt treg i dag, Adalheid, jeg husker ikke så godt," sa Gresshoppemannen. "Det er noen vage minner langt bak. Av og til er jeg bare sånn. Jeg husker ikke akkurat det du snakker om, men du kan ha rett."
Adalheid var taus. Hun gledet seg til å treffe faren igjen. Bare hun kom til fabrikken, skulle hun aldri mer krangle med denne galningen. Da de rundet svingen mot kirkegården, stakk det i henne.
"Kan du sette meg av her?"
Han stanset og lot henne hoppe ned. "Vil du gå selv nå? Hva med de ødelagte strømpene og de kalde føttene dine?"
Adalheid så ned. Strømpene var bare garnfiller rundt de skitne føttene. Det kunne visst ikke bli verre. "Jeg... jeg må inn her. Og det føles ikke riktig at du skal bære meg. Jeg må gå selv."
Gresshoppemannen nikket alvorlig. "Du har rett, her passer det best å gå selv." Han tenkte seg om. "Men vil du virkelig inn her? Du vet visst ikke helt hvordan ting er for øyeblikket. Kanskje det er best å la være..."
Adalheid ristet bestemt på hodet. "Jeg må se til noen." På strømpelesten subbet hun inn på kirkegården.
På andre siden av porten forsvant røyklukten. Adalheid så seg rundt. Den hvite eventyrbyen var borte. Hun kunne ikke forklare hvor all snøen var blitt av. Hadde hun ligget i koma siden vinteren? Men det var ikke logisk, hun husket hvert sekund siden brannen.
Det dryppet et sted foran henne. Råttent løv klebet seg til fotsålene. Greinene flettet seg sammen over hodet, og solstrålene skar gjennom sprekker i flettverket. Alt var mye mer slitt enn hun husket. Flere av steinene var smuldret i biter, og skriften var visket ut. Andre steiner var overgrodd av slyngplanter. Trær og hekker vokste vilt, og hun måtte presse seg frem.
Mellom to busker sto en messingkran som ikke var skrudd helt igjen, og dråpene dryppet ned i en liten brønn. Gjennom det klare vannet så hun råttent løv i bunnen. Hun gikk videre uten å røre kranen.
Til slutt fant hun morens gravstein. Formen var kjent, men den var dekket av mørkegrønn mose. Foran steinen vokste en skinnende hvit blomst med gullkorn sprengt ut mellom kronbladene. Adalheid bøyde seg over blomsten og børstet mosen av steinen. Blodet begynte å banke i ørene, og vannet dryppet i takt med hjerteslagene.
Da mosen var borte, så hun flere bokstaver og tall under morens navn. Hva sto det der? Dryppingen ble til torden da hun stavet seg gjennom et nytt navn:
Adalheid Rogersen
Født 21. desember 1987
Død 21. desember 1999
Adalheid sto rund i ryggen og stirret på en gravstein. Hun kjente at noen grep skulderen hennes. Hun så livredd opp på Gresshoppemannen.
"Jeg ventet, men du kom ikke ut," sa han bekymret. "Ikke gråt, kjære deg. Du trenger ikke å være trist for noe som skjedde for hundre år siden."
"Du er gal! Jeg kan se det på deg," ropte hun gråtkvalt. "Du gjør alt dette for at jeg også skal bli gal! Men nå har jeg avslørt deg. Du er ond!"
Noe skjedde med ansiktet til Gresshoppemannen. Øynene minnet om mørkebrunt glass med skår i. Taust famlet han etter et slitt, grønt lommetørkle og rakte det til henne.
"Stopp!" hylte hun og tråkket bakover. "Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre! Jeg hater deg. Du vil at jeg også skal bli gal. Hold deg unna!"
"Men, kjære deg, jeg vil ikke skade noen. Du vet ikke helt hvordan ting er akkurat nå, men det går nok over, skal du se. Kom, så skal jeg bære deg videre."
Han gikk nærmere.
"Hold deg unna," ropte hun. "Du er gal, og du skal ikke få meg gal også!"
Hun bykset forbi ham og forsvant gjennom porten uten å se seg tilbake.