Et uhyggelig gammelt slott brant, men Adalheid kunne ikke flykte, for hun manglet sko. En høy, grønnkledd mann bar henne på ryggen gjennom en blomstereng. En gammel torgkone sto på en rød kampestein mens regnet pøste ned. Tre dverger satt i en firkantet sirkel og skrellet løk mens tårene silte. En svart løve braket sammen med fire hvite slanger. Alt sammen virvlet rundt mens hun sov under et stjernestrødd himmelteppe.
Adalheid våknet tidlig onsdag morgen. Var alt sammen bare en drøm? Brannen var i hvert fall ingen drøm, for hun våknet opp på en madrass i gjesterommet til farens sekretær. Hun gned seg i øynene. Noen hadde lagt frem rene klær, litt for store riktignok, men det var hun vant med etter den siste tiden. Hun kledde seg og gikk for å spise frokost sammen med faren og Alma og de andre. Hodet svirret av tanker, og hun svarte ikke når de snakket til henne.
"Hva skal du gjøre i dag?" spurte hun faren etter en stund.
"Senere må jeg snakke med forsikringsselskapet og brannvesenet, men først skal jeg møte de fra Apep AS. Jeg er ikke spesielt begeistret for dem, men jeg trenger hjelp. Hvis ikke må jeg stenge verktøyfabrikken og si opp arbeiderne. Vi skulle skrive under kontrakten i dag. Hvordan det?"
"I går lovet du at jeg kunne ønske hva jeg ville til bursdagen. Jeg vil at du ikke samarbeider med de fire ekspertene fra Apep AS. Send dem bort. De er onde."
"Men kjære deg, jenta mi, de er da ikke onde. Det er bare vanlige investorer. Og hvis jeg ikke finner på noe, går vi konkurs."
Hun så på ham. "Du lovet, pappa."
Karl Ludvig Rogersen sukket tungt. Så smilte han. "Du har rett, Adalheid. De skal ikke få bestemme over fabrikken vår. Det må da finnes en annen løsning på problemene. Dessuten likte jeg dem ikke." Karl Ludvig Rogersen ristet på hodet av sine egne ord. Kunne dette gå bra? Han så på datteren. "Du får ta fri fra skolen i dag og passe på at jeg ikke finner på noe galt."
Hun kastet seg om halsen hans. Så trakk hun seg nervøst unna. Da han nevnte skolen, slo en tanke ned i henne.
"Jeg... jeg fikk en ny melding med hjem fra inspektøren i går. Jeg la meldingsboken på nattbordet. Den brant opp sammen med alt det andre i huset."
"Det er fru Sudor hun heter?"
Adalheid nikket.
"Bare ta det med ro. Jeg skal snakke med fru Sudor. Det skal bli annerledes nå. Etter denne julen skal det ikke bli flere meldinger."
Dina ble igjen hjemme hos Alma, og så fulgte Adalheid med faren ut til bilen. Det hadde snødd litt mer i løpet av natten. Hun trakk vinterluften langt ned i lungene. Slik skulle kulden være, frisk og oppkvikkende for tankene. Den skulle ikke late som om den varmet.
Alma var også med. Alle tre satte seg inn i den røde varebilen, og så kjørte de mot fabrikken. Utenfor biblioteket var slangene og løvene var på plass over søylene. Nissene satt i vinduene på kjøpesenteret og viftet med grøtsleiver. Det store grantreet var tilbake på torget, og den irrgrønne spillemannen holdt bronsefela løftet til haken.
Adalheid gledet seg til fremtiden for første gang på lenge. Bursdagen hadde vært helt forferdelig, men nå var det snart jul. Og senere kom jo nyttårsaften og det nye årtusenet. Hun smilte.
Det var hverken elektriske ledninger eller skilter på fabrikkmuren. Markvard i bua nikket til henne. Mekanikerne luktet olje, sveiseflammene stakk i øynene og vinkelsliperne hylte. Alt var som før.
Senere, da Alma stakk hodet inn på kontoret, virket hun ikke det minste redd. "Ingeniør Shutskin, analytiker Orof, konsulent Kinim og direktør Defer er her fra Apep AS," sa sekretæren. Ingen kunne se på henne at hun viste inn de fire ondeste skurkene i verden.
Adalheid var mett og uthvilt, men håndflatene kaldsvettet da hun gransket ekspertene. De hadde hverken gjennomsiktige hinner over øynene eller hvite skjell i ansiktet. De var fire helt normale eksperter med svarte dresser og svarte slips. Men var ikke leppene litt merkelige i det minste? Hun slo det fra seg. Det var sikkert bare en drøm. Men selv om det bare var en drøm, skulle de ikke få fabrikken.
"Jeg må dessverre skuffe dere," begynte faren. "Jeg har overveid tilbudet, men dessverre må jeg takke nei til et samarbeid med Apep AS."
En av de svartkledde firlingene åpnet stresskofferten og fant frem en bunke papirer. Var det analytikeren Orof? "Vi har sanert gjelden på fabrikken," sa han. "Vi har innfridd banklånene og betalt alle de største regningene."
Faren så paff på de fire. Dette var jo gode nyheter. Nå ville fabrikken ikke gå konkurs likevel. Kanskje han tok feil av dem?
"Det vil si, vi har gjort gjelden om til et obligasjonslån," fortsatte analytiker Orof. Han klappet papirbunken på bordet. "Og dette er ihendehaverobligasjoner."
Adalheid svelget. Hun skjønte ikke hva ordet betydde, men det lovet ikke godt. Hun kikket mistenksomt på de fire ekspertene.
En av dem møtte blikket hennes. Var det direktør Defer? "En ihendehaverobligasjon er et gjeldsbevis. De som har obligasjonene i hende, eier fabrikken. Og det er vi som har obligasjonene i hende." Han smilte til Adalheid. "Hvilket betyr, lille pike, at vi eier fabrikken nå. Slik er loven. Vi kan ikke la dere stå i veien for samfunnets behov de neste årene."
Adalheid så en svart slangetunge gli ut av munnen på direktør Defer. Det lynraske glimtet var nok til at hun kjente dem igjen.
"Ikke la dem ta fabrikken vår, pappa!" sa hun. "De kommer til å tappe solen for varme. De vil ødelegge fremtiden for å leve evig..."
Hvordan kunne hun fortelle om landet med den kalde solen? Det ble først virkelig i fremtiden, men slangemennene ville bli uovervinnelige hvis de fikk fabrikken.
"Gjør noe, pappa!"
Faren så skremt på Adalheid. "Jeg visste ikke... Jeg beklager, jenta mi. Jeg kan ikke gjøre noe. Vi har hatt problemer med banken i lang tid, og nå har de gått bak ryggen på meg."
Analytiker Orof fortsatte: "Vi tenkte å la deg styre en stund til, Rogersen, men når du fremviser en slik holdning, kan vi ikke la deg bli sittende i jobben. Vi står på randen til en ny tid, og fra nå av må alt drives lønnsomt og effektivt. Vi har lagt planer for en total omstrukturering av hele driften. Første trinn er..."
"Nei," sa Adalheid og stirret hardt på eksperten. "Dere får ikke lov. Jeg lar dere ikke gjøre det."
Noe i tonen og blikket fikk de fire ekspertene til å stusse. Hva var det med denne obsternasige jentungen?
Adalheid løftet blikket. Et sted på himmelen utenfor fantes en femtagget stjerne, morgenrødens stjerne. Eller var det bare innbilning? Fru Sudor hadde sagt at hun ikke måtte dagdrømme så mye. Hvem hadde rett? Adalheid bet tennene sammen. Det fikk bære eller briste. Nå kunne bare ett menneske hjelpe, taterkongen Tubal.
"Tubal!" ropte hun.
De andre kikket rart på henne.
"Tubal!" ropte Adalheid og ønsket med hele sin sjel.
De fire ekspertene begynte å le. Faren sa ikke noe, men han var flau på hennes vegne. Det hadde visst klikket for datteren etter brannen.
"Tubal," hvisket Adalheid, men hun visste det bare var innbilning. Aldri hadde hun vært så ensom.
Døren ble slått opp. En grønnkledd mann med gnistrende øyne feide inn på kontoret med en gammel fele i hånden. Bak ham peste en mann og en kvinne i munnen på hverandre:
"Jeg ville ikke slippe ham inn, men da han begynte å spille, gikk porten opp av seg selv..." klaget Markvard i bua.
"Skal jeg ringe etter politiet?" spurte Alma.
Ekspertene gjenkjente ham instinktivt, og øynene deres kokte svart av gift. Adalheid visste det ikke, men denne kampen hadde vart siden tidenes morgen. Apeps slangeyngel og stjernesønnen Tubal var evige fiender, og deres hat lå utenfor både tid og rom.
En av ekspertene stakk hånden innenfor den svarte dressjakken. Kunne det være ingeniør Shutskin? Uansett grep han håndtaket på et våpen i et skulderhylster.
"Tubal," hylte Adalheid. "Pass deg!" Hun husket hvordan det selvlysende blå fiskegarnet knitret og sved rundt vennen.
Tubal smilte til henne. Han la fela mot haken og løftet buen. Strengene gnistret og fela glødet. Ingeniør Shutskins hånd frøs fast i løse luften. De fire ekspertene åpnet munnene for å protestere, men ingen lyder kom frem. Det flammet under buen mens fingrene gled over felehalsen. Han spilte som om fela skulle splintres og strengene rives over.
Det begynte å rykke i ekspertene. Uten en lyd reiste de seg og hoppet rundt på gulvet. De klappet i hendene og slengte med hælene. Tubal spilte dem rundt og rundt så svetten silte og lungene pumpet. Adalheid måpte. Krympet ikke de fire ekspertene? Fikk de ikke søte små snuter?
Et par horn krummet seg over pannen til Tubal. En uskodd hov trampet takten, og sotrøde flammer danset i øynene. De fire ekspertene krabbet rundt på alle fire og gryntet i takt med musikken. Nå var de blitt betraktelig mindre. De lignet fire lubne grisunger som boltret seg rundt Tubals ankler.
Et tåkeslør foldet seg om grisene og den grønnkledde spillemannen. Tåken tyknet, og lydene kom fra en annen verden. Svakt hørte Adalheid frydefulle grisegrynt og flammende feletoner.
Da tåken løste seg opp, var de borte, både Tubal og grisungene. Det var ingenting igjen etter ekspertene, bare en bunke ihendehaverobligasjoner på møtebordet til direktør Karl Ludvig Rogersen. Og de som hadde obligasjonene i hende, de eide fabrikken.