I dypet under jorden virvlet Nenu rundt seg selv i en malstrøm av mørke, en malstrøm uten slutt og begynnelse, bare Nenu. Ut fra malstrømmens navlestreng fløt et endeløst svart hav, fløt seigt og tungt under jorden, flødde og fjæret, fjæret og flødde, tungt og seigt i dypet under jorden.
Slangefisken Nun fødtes av det svarte tidevannet og gled gjennom dypet. Nun buktet seg gjennom mørket, opp til den glatte overflaten. En blytung bølge rullet inn fra havet og vasket over foten av en klippe. De svarte tangknutene duvet som pusten til en sovende mann.
Dypt i berget stupte en steinfoss mot det rullende havet. Nun slo med sporden og kjempet seg opp fossen. På toppen løftet Nun et par vinger og ble en øgle, foldet ut vingene, lettet og sirklet over fossen, en øgle med svarte øyne og svarte klør og svart nebb og vinger av svart lær.
Med seige vingeslag svevde øglen under stjerneløse hvelvinger høyere enn noen himmel, over pyramider tyngre enn noe kontinent. Øglen forlot dryppsteinstårn, palasser av krystall, størknede lavabroer. Oppover steg Nun, opp til en grotte ved roten av fjellet. Utenfor skinte solen, men ikke innerst i grotten, der steg mørket fra steingrunnen.
Og Adamah? Han var ikke kommet. I hulen satt bare aper med magene rumlende av sult og vinterstormene hylende utenfor. Det fantes ingen ord, bare lyder, ingen guder, bare trær, ingen tid, bare solåret som døde og fødtes igjen.
En natt tordnet himmelen og slynget ned et lyn som splintret en død eik utenfor hulen. Mens resten av apene klynket og flyktet lenger inn, våget en av dem seg ut i tordenværet.
Det var klumpfoten, han som ikke kunne delta i jakten, han som alltid satt innerst i hulen og ruget for seg selv. Nå var det han som våget seg ut og stjal ilden fra regnet, og siden var det han som matet flammene med eikegreiner. Han satt ved ilden og så på fullmånen til han mistet seg selv og ble Adamah.
Han gned et kullstykke mot huleveggen og formet noe før det første ordet. Med blendede øyne og maktesløse armer smurte apemannen aske og leire og dyreblod over huleveggen. Men selv i ekstasen visste Adamah at han aldri kunne nå den hvite gudinnen i natten utenfor.
De andre apene gjenkjente månegudinnen og slangen, stjernesønnen og eplet. Slik Adamah en gang hadde våget seg ut i uværet for å stjele ilden, våget de andre å nærme seg ham. Sirkelen av menneskeaper krympet, dro Adamah ned og slo ham med steiner til han lå stille.
De andre menneskene åpnet venene i halsen hans og drakk det varme blodet. De rev kjøttet av knoklene og spiste hver eneste trevl. Siden bar de knoklene inn i grotten, innenfor leiren og dyreblodet som var smurt utover veggene. Innerst i grotten skulle de renspiste knoklene blekne, der hvor fjellet møtte søvnen.
Nenu var moderskjødet, alle tings opphav, Tohu og Bohu, tomheten og kaoset, mørket som fødte alle former. Gjennom dypet drev mørke tangklaser, fisker med hvite steinøyne og blekkspruter med endeløse skyggearmer. Enorme maneter svevde over undersjøiske fjell, og sjøormer kveilet seg rundt kontinenter. Noen vesener formerte seg og befolket verdenshavene, andre forsvant i mørket og ble ett med Nenu igjen, selv om minnet om dem senere skulle gli gjennom landdyrenes dypeste drømmer.
Nenu kjedet seg i dypet. Hun strakte seg mot overflaten og tok av krusningene som skimret i solen, av bølgeskummet som vasket rullesteinene på stranden, av smeltevannet som sildret ned fra snehvite fjell og møtte havet. Nå skapte hun Yamm av dette lyset, slik hun en gang skapte slangefisken Nun av mørket.
Yamm var prinsen av havet. Han sang for Nenu, skrønte og lo hele tiden. Hun lo med og gledet seg over ham. Hans fødselsgave var stemmen, og ingen hadde en stemme som Yamm.
Da menneskene senere kom til verden, fattet Yamm stor interesse for disse nye krypene. Spesielt elsket Yamm kvinner. Han forførte dem med smektende sanger og søte løfter og spratt som en stim av sølvfisk gjennom drømmene deres. Yamm gjorde alle kvinner gale av lyst.
Slik levde Yamm helt til en underlig lengsel vokste frem i ham. Han visste ikke hva det var, men han visste at svaret fantes hos menneskekrypene.
Yamm hadde ingen kropp, men Nenu svøpte sin yndling i mulm og skodde, og så forlot han havet for å vandre på landjorden.
Yamm gikk blant menneskene og gransket dem. Han så menneskene fødes med skrik på leppene. Han så dem vokse opp, elske og nyte og hate og svike hverandre, før de døde med et klynk etter korte livsløp. Som en mørk sky hang Yamm over dødsleier. Han så lunger tømmes for luft, hørte hjerter dunke et siste slag, så gnisten slukkes i øyne.
Yamm lyttet mens menneskene fortalte hverandre om livet etter døden. Det fantes hager hvor de største og sterkeste konger havnet når de døde. For menneskene fantes det fire veier til hagene, gjennom jord, vind, ild eller vann. Den døde kongen kunne graves ned i jorden. Han kunne settes på fjelltopper til vinden og fuglene. Han kunne legges på likbålet. Han kunne sendes ut på havet i et gravskip. Og gjorde menneskene dette rett, vendte kongen tilbake og levde videre i sangene.
Yamm hørte om hagene overalt hvor han vandret. Med tiden forsto han at alle kongene ble sendt til den samme hagen. Hvert folk hadde bare sin egen inngang.
Den underlige lengselen vokste fremdeles i Yamm. Naget av uro vendte han ryggen til menneskeheten og vandret i ødemarken. Svaret fantes ikke hos dem likevel.
Yamm kom til en liten hage med en ung pike, en moden kvinne og en gammel kjerring. Yamm var svøpt i mulm og skodde, men kvinnene i hagen så ham og smilte.
"Syng for oss, prins av havet," sa de. "Få oss til å le!"
"Men hvordan kommer jeg inn i hagen til dere?"
"For deg finnes ingen vei inn hit," smilte de. "Hit kommer bare de døde kongene, og du skal aldri smake døden, Yamm. Eplet er ikke for deg. Men du kan likevel synge for oss, prins av havet. Syng for oss! Få oss til å le!"
Yamm sang for dem, og han fikk dem til å le.
Noe ved kvinnene minnet Yamm om Nenu. De hadde vært i hagen like lenge som Nenu hadde bølget i mørket. Noen ganger trodde han til og med at de var Nenu.
En gang ba Yamm om å få vokte hagen deres.
"Vi trenger ikke voktes," smilte de.
"Jeg har lyttet til menneskestemmer i evighet nå. Jeg kjenner det ønsket som vokser i hjertene deres. De lengter mot evig liv, og jeg frykter for dere. La meg vokte de veier som leder til hagen!"
"Så vokt oss, hvis det gjør deg glad!" smilte de.
Yamm voktet dem. Han var mulmet som dekket stiene, skodden som bøyde veiene rundt det menneskene søkte. Men han sang sjeldnere, og han fikk aldri kvinnene til å smile igjen.
Underlige tanker naget i Yamm. Han visste at kongene levde korte, flammende liv, som bålet i midtsommernatten. Han kjente deres historier bedre enn noen, og han visste at alt var den samme historien.
Stjernesønnen forlot sin mor og vokste opp i ødemarken. Senere fikk han hjelp av heksen til å drepe monsteret. Han giftet seg med den yngste datteren, vant kongekronen og døde på tronen, ung og vakker og på høyden av sin kraft. Stjernesønnens liv var bare et blaff, men fortellingen varte evig.
Yamm så hvordan stjernesønnen kom til hagen, fikk eplet og ble født på ny. Yamm lengtet etter en kropp å leve i, og samtidig fryktet han en død han ikke var satt til å dø.
Yamm hadde voktet hagen og epletreet i en evighet. Hvorfor skulle han ikke smake fruktene fra treet? Hvorfor skulle han ikke vise seg for menneskebarna, strålende og vidstrakt som solrenningen?
Hvis Yamm kunne leve i en kropp og samtidig spise fruktene av livets tre, ville han få alle ønsker oppfylt. Hvorfor skulle ikke han dele ut fruktene til menneskene, slik at de også fikk evig liv?
Han fryktet at kvinnene skulle lese disse tankene. Han presset lengselen unna og lovet seg selv å aldri mer tenke slik. Men tankene fulgte opptråkkede stier, og etter hvert ble lengselen sykere og svartere.
For å skjule tankene skapte han et nytt vesen. Yamm fornektet sitt opphav og hatet havet. I sitt indre skiftet Yamm navn til Arafel, skoddemulmet, selv om han fremdeles var Yamm for kvinnene i hagen.
Arafel elsket ikke lenger kvinner. De kunne ikke hjelpe ham til å nå målet. Arafel hvisket menn i ørene mens de sov. Han vekket tanker og lengsler i dem, et sug de aldri kunne stille.
Lenge hadde Arafel hvisket de kaldeiske stjernetyderne i øret. I hundreår og tusenår hadde de gransket himmelhvelvingen og nedtegnet de syv lysende kulers ferd gjennom dyrekretsen.
Mot slutten av oksens alder smidde stjernetyderne et sverd. Arafel hvisket dem i øret og fikk dem til å smi hans stemme inn i sverdet. Og det ble smidd slik at det veide hjertet til alle som rørte det.
Yamm kom til kvinnene i hagen med en ny bønn.
"Veiene hit har jeg voktet på lenge og trofast," sa han. "Men lengselen gnager og river i menneskets hjerter. De tenker å rive ned porten til hagen og spise av livstreets frukter."
Kvinnene så på ham.
"Oppfyll mitt ønske, kvinner som lever i hagen."
Deres øyne var triste. "Du har tjent oss trofast, Yamm. Frykt ikke. Si oss ditt hjertets innerste ønske, så skal vi oppfylle det."
La meg komme til hagen og spise av eplet. La menneskesangen handle om meg. Ordene fantes et sted i Yamm, men han slapp dem ikke ut. Han var ikke Yamm lenger, han var Arafel, og han kunne aldri stole på disse kvinnene som hadde utnyttet ham.
"Et flammende sverd er blitt smidd, en gave til dere," sa Arafel med Yamms stemme. "Sverdet skal vokte den veien som leder til hagen, og sverdet skal vokte med makt. Aldri skal noen med urene tanker i hjertet få nærme seg dere."
"Et sverd?"
Kvinnene var fremdeles triste, men han syntes det blinket hardt og nådeløst et sted i øynene deres. Kunne de lese tankene hans?
"Min stemme er smidd inn i sverdet til evig tid. Ta imot denne gaven og oppfyll mitt ønske!"
De trodde Yamm var deres tjener, men de kjente ikke Arafel. Hatet brant i ham. Aldri mer skulle han be om noe, aldri mer skulle han la seg utnytte.
Kvinnene så på ham med harde øyne. "Ditt siste ønske skal vi oppfylle. Din stemme er smidd inn i sverdet, og sverdet skal veie hjertet alle som rører ved det. Og sverdet skal vokte på veien til hagen. Mene mene tekel. Dagene dine er talte. Ditt hjerte er veiet og funnet for lett. La det bli slik."
Triumfen vokste i ham. De kunne ikke lese tankene hans, for da hadde de aldri tatt imot gaven. Når menneskene en gang hadde glemt kvinnene i hagen, ville sverdet fremdeles være der. Og da skulle Arafel stå frem, mektig som solrenningen.
Det var i en hage med epletrær, fuglesang og en sildrende bekk. En rynkete, gammel kone satt i skyggen og strikket. En sky av sommerfugler flagret over det lange grå håret. En lys og vakker pike lå i gresset og kikket opp på himmelen.
"Bestemor?"
"Ja, barnet mitt?"
"Jeg kjeder meg."
Den gamle konen nikket og strikket videre.
"Bestemor?"
"Ja, barnet mitt?"
"Jeg kjeder meg fremdeles."
"Da jeg var på din alder, kjedet jeg meg også. Og da varte det ikke lenge før Troja brant."
"Hva er Troja?"
"En gang var det et handelssted, barnet mitt. Men nå er det et palass i evigheten."
"Kan du fortelle om Troja?"
Den gamle konen ristet på hodet. "Den sangen vil jeg at du skal høre av en elskovssyk skald. Selv om han er fillekledd og hulkinnet av sult, skal du merke deg hvordan øynene gnistrer og stemmen skjelver av lengsel. Da skal du huske at det er meg han synger om."
Piken strakte ut en åpen hånd og stirret på treet over seg. Et eple løsnet fra en av greinene og landet i håndflaten hennes med et bløtt sukk. Piken satte seg opp i gresset og begynte å spise. Etterpå slikket hun eplesaft av leppene og kikket opp på himmelen igjen.
"Bestemor!"
Den gamle konen løftet hodet. "Ja, barnet mitt?"
"Hvorfor kommer det aldri noen hit?"
"Det kommer mange hit, barnet mitt. Adamah, den røde, fant veien til hagen vår. Det samme gjorde Gilgamesj, Herakles, Adonis, Artur, Balder og Oisin, alle de største og sterkeste kongene som lever evig i menneskesangene."
"Men hvorfor har jeg aldri sett noen av disse kongene?"
"Du var eldre før, barnet mitt. Nå er du for ung til å huske dem."
Piken rynket på nesen til dette. "Fortell mer om kongene, bestemor."
"Det kan jeg godt."
Under epletreet sto en leirkrukke og et bronsefat på en høy trefot. Den gamle konen stavret seg bort til bekken, fylte krukken og tømte vannet i bronsefatet.
Piken laget trutmunn over vannspeilet. "Er jeg vakker, bestemor?"
"Ja, barnet mitt."
"Er du helt sikker på det?"
"Ja, det er jeg."
"Hvor vakker er jeg da?"
Den gamle konen tenkte seg om. "Det forstår du ikke før du ser ut som meg."
Piken smilte til sitt eget speilbilde.
"Hva skal jeg fortelle?" spurte den gamle konen.
"Jeg vet ikke." Piken så opp. "Kan du ikke fortelle noe om konger og prinsesser og heltedåder?"
Den gamle konen pustet på vannet. En dampsky virvlet over flaten, og da den løste seg opp, var ikke bunnen av bronsekaret synlig.
"Se i vannspeilet, barnet mitt."
Piken så en liten landsby på nordsiden av en bred elv. Midt i landsbyen lå en gresskledd voll med en inngang av to stående kampesteiner og en grovhogd helle liggende på tvers. Nakne unger sprang rundt mellom lave torvhus og raggete husdyr. De voksne gikk med grove lendeklær av skinn. Noen av mennene hadde tatovert blå striper over hele overkroppen, og håret var satt inn med leire så piggene strittet til alle kanter.
"De blåmalte mennene der er vel ikke verdt en fortelling?"
"Le ikke av dem, barnet mitt. De kaller seg selv londerne, de ville og modige. Hovet deres, Ludds hov, er en av de eldste inngangene til denne hagen. Og sangene deres vil leve i tusener av år etter at de er borte. Alltid skal mennesker minnes gralen, spydet, fiskerkongen og eplehagen."
Den gamle konen mumlet noen ord, og tiden rullet som tåke over vannspeilet. Legionærene rodde opp elven i brede galeier, og deres velordnede falankser drev de fastboende tilbake under et regn av spyd og piler.
Legionærene kalte byen Londinum. De plantet en bronseørn på stake utenfor inngangen til Ludds hov og reiste et større tempel over jordhaugen. Siden bygde de murer rundt byen og en bro til sørbredden.
Etter hvert forsvant legionærene. Nye folk rodde opp elven, saksere, vikinger, frankere, og byen slukte dem alle. Bygningene este ut over marker og myrland og vokste i høyden til den første lille landsbyen var sporløst forsvunnet. Men det ble sagt at en gammel by fantes under Londinum, og at den var bygd av kjemper.
Bred og svart og doven strømmet Tamasa gjennom Londinum. Elven bar de morkne prammene som pendlet fra bredd til bredd, og den bar langskip med korsfarere på vei til det hellige land. Elven bar gallioner og galeaser med menn og kanoner til kriger på kontinentet, og den bar sluppene og barkassene som fulgte etter med forsyninger.
Elven bar imperiets krigsskip med et hundretalls kanoner på flere dekk. Lastet med krutt og umettelig hunger seilte de ut på verdenshavene. Noen sank i flammer utenfor fremmede klipper, andre vendte hjem med knekte master, spjærede seil og kister fulle av gull.
Tamasa husket alle farkostene, og hvert navn funklet som en stjerne i en natt av tid. Men en gang bar elven et skip som var annerledes. Det var en kutter, og den hadde ikke navn. Skroget ynket seg, og det var noe i stormen som fylte seilfillene, en pipetone i vindbrølet. Et sted blant elfenbenet og hudene glødet det rasende. Tamasa enset nesten ikke springfloen som vasket opp mot Hundebryggen.
Vinden stilnet da kutteren nærmet seg byen. Kjølvannet sukket og riggen knirket, men fremdeles glødet lasterommet rasende. Bekymret lot Tamasa kutteren drive mot Hundebryggen.