Logo Image
Alkamar, the village in the moonlight

Dagene gikk, og Flobo spiste ikke stort. Han var hele tiden tørr i munnen og skvatt bare folk snakket til ham. Ikke for det, det var ikke mange som snakket til ham lenger. På stasjonen gikk alle i sirkler rundt inspektøren. Han tok seg til ansiktet og rørte et smil. De hadde vel aldri sett ham smile før.

Flobo strammet masken. Med streng mine slengte han noen mapper på skrivebordet og begynte å lese, men ordene danset for øynene.

Jeg har tjent i styrken i snart tjueseks år, tenkte han. Om ikke lenge kan jeg gå av med to tredjedels pensjon. Jeg har billige vaner, og jeg har ingen å bruke pengene på.

Flobo begynte på nytt i tankene. Hvitkirken er ikke noe sted å bo, Madeleine, ikke for deg, og ikke for ungene dine. Jeg begynner å tenke på om ikke jeg snart burde pensjonere meg. Burde du ikke flytte ut av byen? Burde ikke vi...

Kanskje du mener jeg er for gammel? Jeg er sterkere enn menn på halve min alder. Og det er jo ikke sikkert jeg kommer til å pensjonere meg. Hva sier du? Vil du gifte deg med...

Flobo skvatt til og kikket rundt seg, redd for at noen skulle lese disse tankene.


Etter at folk ikke lenger snakket om rettssaken, dro Flobo til pensjonatet for andre gang. Han banket på døren, harket frem noen ord til hushjelpen og ble vist inn i salongen.

Madeleine skalv på hendene. De store, mørke øynene tindret, og pusten gikk fort, som om hun var redd. Flobo sto i salongen uten å si noe.

Hun prøvde å fylle stillheten. "Jeg burde vel takke deg for... det med huset. For det var vel du som fikk Monx til å gi fra seg skjøtet?"

"Jeg vet ikke hva du snakker om," sa Flobo.

Madeleine så bort. Et smil gled så fort over ansiktet at det nesten ikke rørte leppene.

Han harket og trakk pusten. Lyset i øynene hennes, var det glede eller redsel?

"Vil du ikke ha en kopp te?"

Han satt i en lenestol med tekoppen balanserende på kneet. "Det er fint vær ute..."

"Ja... Det hadde vært deilig å spasere en tur."

De gikk der i stillhet og hadde visst alltid kjent hverandre. Flobo enset ikke de skjeve husene eller de grå menneskene. Alt var så rent og helt rundt henne. De spaserte i flere timer og husket lite av turen etterpå.

Utenfor pensjonatet sa Flobo farvel. Forsiktig rørte han de grå stripene i håret hennes og de svake rynkene i øyekrokene.

"Så lenge du smiler, finnes det i hvert fall noe vakkert ved Hvitkirken," hvisket han.


Flobo kom igjen flere ganger. Da han kysset Madeleine og holdt hånden hennes, så hun bort. Hun var en voksen kvinne og mor til to barn, men nå rødmet hun som en sjenert ungpike.

Den natten dro Madeleine gardinene for og blåste ut vokslyset før hun kledde av seg. Hun snudde seg bort og ville ikke at han skulle se henne naken. Etterpå la hun seg i sengen med nattserken på. Hun skvatt da han grep skulderen hennes.

"Hva er det?"

Madeleine lå taus i mørket. "Det er så lenge siden..." hvisket hun til slutt. "Han..." Hun fikk seg ikke til å nevne den døde mannen ved navn. "Det er mange år siden han rørte meg. Først tigget jeg ham. Jeg tigget, men han bare så på meg som om jeg var... jeg vet ikke hva.

Emile klaget alltid på meg. Han likte ikke at jeg inviterte mine venner hjem. Han sa at de foraktet ham, bare fordi han ikke var av like god familie som dem. Han sa at jeg var stygg. Hvem som helst ville bli kvalm bare av å se på meg.

Noen uker etter at vi giftet oss, forsvant han og ble borte i tre dager. Da han kom hjem, stinket det parfyme av ham. Jeg var rasende nok til å drepe, men han bare lo. Jeg prøvde å klore ham. Det var første gang han slo meg."

Stemmen hennes var tynn og kom langt borte fra, som om noen andre fortalte om henne.

"Til slutt ville jeg ikke leve lenger. Heldigvis hadde jeg barna. Det var for dem jeg holdt ut. Jeg pakket alle følelsene sammen til en hard klump og forsøkte å ikke tenke på ham i det hele tatt."

Flobo kjente seg mer klossete enn noen gang før da han dro opp nattserken hennes. Han famlet etter brystene hennes og kysset henne på munnen. Madeleine lå stille mens han prøvde å komme inn i henne.

Han merket at hun gråt.

"Er noe galt?"

"Du kommer inn i livet mitt og snur opp ned på alt. Og det etter at jeg trodde alt var over. Hva skal jeg gjøre? Jeg har ingen å stole på. Hvordan vet jeg at du ikke også svikter meg?"

Selv i mørket så han frykten i øynene hennes. "Aldri vær redd for meg, Madeleine," hvisket Flobo.

Han holdt rundt henne, og hun var så liten mot den brede brystkassen. "Aldri vær redd for meg," hvisket han mot håret hennes. "Og alt det andre... Det er over nå. Tenk ikke på fortiden. Jeg elsker deg."

Madeleine ynket seg svakt, men nå var det noe nytt i stemmen. Hun la det ene kneet over hans. Flobo kjente varmen strømme fra henne. Hånden hennes gled nedover magen til fingertuppene så vidt rørte ham.


Etterpå veltet Flobo seg over på ryggen og tente lyset. Han kikket fornøyd i taket mens Madeleine lå på armen hans og smilte. Luften var tung rundt dem.

"Hva tenker du på?" spurte hun.

Han gjespet. "Tenker? Jeg tenker på deg."

Madeleine rynket pannen. "Hvorfor har du aldri skiftet jobb? Alt du har sett, får du aldri nok?"

Flobo tenkte seg om. "Jeg venter på noe."

"Hva venter du på?" Hun fingerkjemmet de grå krøllene over brystkassen hans.

"Jeg vet ikke. Et monster..."

"Hva mener du?"

"Jeg tror det er et monster der ute." Han slo ut med hånden. "Et sted i natten der ute..."

"Hva har monsteret gjort?"

"Ikke noe. Men en dag... Det kommer til å bli verre enn alt vi kjenner fra før."

Madeleine skalv. Hun trakk lakenet over seg og sa ikke mer. Flobo blåste ut lyset og la seg til å sove.


Natten sukket og stønnet. Flobo trasket over Spitalsletten med noe tungt på ryggen. Hvitkirken ruvet i det fjerne, men han nådde aldri frem. Mens han gikk der og kikket opp på spiret, sildret det kaldt ned ryggen. Hvitkirken forsvant, og rader av skitne lerretstelt strakte seg utover en gjørmeslette. Røyken steg fra likbålene. Overalt stønnet de døende.

Hva bar han egentlig på ryggen? Et par kalde armer hang rundt halsen. Selvfølgelig, han bar et lik på ryggen. Han måtte finne et sted å begrave liket, det var det han måtte gjøre. Men han fant ingen åpen jordflekk.

De lange, kalde armene slynget seg rundt halsen og sugde all varme fra Flobo. Han måtte finne et sted å begrave liket før det ble for sent. Men hver gang han så en bar jordflekk, samlet de døde seg og jaget ham videre. Liket på ryggen ble tyngre.

Til slutt gled Lili foran ham og sperret veien.

"Du kommer ikke lenger," sa hun.

"Men jeg har en kropp jeg må begrave!"

"Hvem da?"

"Jeg vet ikke."

"Se etter!"

Med ett løsnet kroppen fra skuldrene. Flobo slapp den og så seg selv på marken, tung og slapp, med blekt ansikt og pestbyller på halsen.

"Det er meg selv. Jeg må begrave meg selv. Det er over nå."

"Men du er ikke død!"

"Jo!"

"Nei, alle andre er døde, men du kan aldri dø! Du er det evige vitne!"


Flobo våknet av at noen strøk ham over pannen.

"Du vred deg og ynket i søvne," sa Madeleine nervøst. "Er det noe galt?"

Med et rykk satte han seg opp. Svetten piplet fra armhulene og håndflatene. En stund satt han på sengekanten og stirret inn i mørket. Med stø fingre tente han stearinlyset.

"Det var bare en drøm."

Stemmen hans gjorde Madeleine redd. "Er det noe galt?"

Tinningene dunket og ørene suste. Om noe er galt? Alle rundt meg dør. Han kledde på seg. En gang rørte jeg noe og ble smittet. Vil du også dø hvis du er sammen med meg?

"Hvor skal du?" Det var noe knust i øynene hennes.

"Jeg..." Flobo visste ikke hva han skulle si. "Jeg beklager, Madeleine..."

Veggene krympet, og han måtte ut til natten.

Flobo husket hva den gale kvinnen på Bedlem sa. Menneskene i ditt liv står på den andre siden av loven. Du skal møte en kvinne, en morderske. Alt har hun mistet, og resten kan du ta fra henne.

Han snudde seg i døren og ville si noe, men Madeleine satt med knærne trukket opp til haken og så ikke på ham.


Hele natten gikk Flobo gjennom. Da det grydde av dag, sto han på broen der Abram døde for mange år siden.

Fremdeles husket han den mørke tåken og fangarmene som strakte seg etter hans sjel. Hva skjedde egentlig den natten for lenge siden? Han kikket over rekkverket.

Vannet rant svart og seigt under broen. Pølen var ikke en elv, men en åpen kloakk. Et øyeblikk så Flobo et gammelt skipsvrak på elvebunnen. Han blunket forvirret. Noe mørkt og giftig strømmet ut av skipsvraket. Kunne et skipsvrak forgifte en hel elv og alle som bodde der?

Han lente seg tungt til rekkverket og stirret ned på elven. Jeg skulle ikke ha vunnet, tenkte Flobo. Jeg skulle ha dødd den natten.

Et par hæler slo mot brosteinene, og en stemme talte bak Flobo.

Mannen venter der på broen,
venter taus og bred.
Ser han kanskje etter noen?
Nei, han ser visst ned.

Under ham, i natteskyggen,
flyter vannet sort.
Sakte retter mannen ryggen.
Drømmen driver bort.

Elven synger sørgesangen
mens den ruller frem.
Heller ikke denne gangen
fant han veien hjem.

Rolig snudde Flobo seg. En gang lå han på broen og hørte stemmer uten å se noe, men nå sto en liten, sortkledd mann foran ham. Et silketørkle skinte hvitt i halsgropen. Det korte håret var tynt og krøllete.

"Hvem er du?"

Mannen gransket Flobo med lyse, skjelende øyne. "Bill Blake."

"Hva vil du meg?"

"Jeg er en av månens soldater," sa Bill Blake. "Som deg."

Flobo sa ikke noe.

"Jeg er kommet for å advare deg. Du var ikke alene på broen den natten. Det var noen andre her."

"Vet du hva som skjedde?" spurte Flobo forundret. "Vet du hvem som var her den natten?"

"Den du venter på, finnes ikke lenger. Demonen har spist hans sjel." Bill Blake la hendene bakpå ryggen, løftet haken og deklamerte:

Natten var endeløs, puten var våt,
bjelkene knirket i huset.
Guttungen lå der i mørket og gråt,
helt til han hørte det suse:
Vennen min, drøm om en eldgammel bro,
dekket av grønske og mose.
Ser du i mørket, det glitrer som blod?
Der står en nysprungen rose.

Vennen min, barndommen endte i går,
drømmene dør mens du sover.
Krysser du broen, er fremtiden vår,
vennen min, kommer du over?
Frykten for mørket forsvant mens han gikk,
magen begynte å gløde.
Uten å bry seg om tornenes stikk,
plukket han rosen den røde.

Solen sto opp, og mens drømmen svant hen,
kjente han tårene tørke.
Aldri kom han til å gråte igjen,
aldri mer skjelve i mørket.
Drømmen om rosen er bare et sug,
kanskje han aldri har hatt den?
Ensom glir han gjennom mørklagte smug,
lokket av stemmen i natten.

Flobo stirret på Bill Blake. "Men hvordan skal jeg finne han som slapp stemmen inn i seg?"

"Han finnes ikke lenger. Da han slapp stemmen inn i seg, ble han noe annet. Og snart bryter dette andre vesenet ut."

"Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg bare vente?"

"Bedlem er nøkkelen," svarte Bill Blake.

"Bedlem? Skal jeg dra dit igjen?"

"Bedlem er stedet hvor de syke utøser de friskes blod. Men la ikke jorden dekke deres blod. Månens soldater er krigsfanger i kampen mot fornuften. La det ikke være noe sted hvor de gales skrik stanser."