Logo Image
Alkamar, the village in the moonlight

På torget stanset Flobo. Klokken i kirketårnet var synlig fra alle kanter, men likevel fisket han lommeuret opp fra vestlommen. Han vred rundt en liten sølvnøkkel og åpnet uret. På innsiden av lokket var et brudebilde av et ungt par, Lili og ham selv.

Selv her på torget var det som om Flobo kunne strekke ut hånden og stryke Lili over det lange, svarte håret. Det var ikke mange timene siden de lå som to skjeer i sengen og han holdt rundt den svulmende magen hennes. Krabaten der inne hadde sparket og vridd på seg, utålmodig etter å komme ut. For Flobo minnet det mest om en fisk som vaket på overflaten av et dypt tjern.

Om et par timer endte vakten. Flobo visste det kom til å bli en gutt, en liten lovmann. Den førstefødte skulle følge i farens fotspor. Med et smil puttet han uret i lommen.


Et støvete tospann knirket over brosteinene, og tre støvete menn trasket etter. På en av hestene satt en dverg bak frem og gjorde ablegøyer. Vognduken blafret, og en sminket kvinne kikket ut på rønnene med et gjesp.

Inne på torget grep mennene tømmene og førte hestene mot en skjenkestue. Dvergen reiste seg på hesteryggen og slo en kollbøtte. Det ringlet i bjeller rundt ermene og buksebeina.

"Jeg er klovnen Tarleton," ropte han og rullet seg baklengs opp i håndstående. "Jeg har den ære å presentere vår feterte og feirede trupp, direkte fra det kongelige hoff til Hvitkirken nå i kveld!"

To slitne kvinner klatret ut av vognen og forsvant inn i skjenkestuen. Mennene fylte noen bøtter vann til hestene før de fulgte etter.

Der skuespillerne holder hus, strømmer horene og lommetyvene til, tenkte Flobo. Jeg får kikke innom skjenkestuen før vakten er over.

"Se Edmund Kean den eldre og Garrick den yngre sammen med de yppigste kvinner de skrå bredder kan oppvise!" ropte dvergen. "Vi skal uttale ordene som de ble gitt oss, dansende på tungen, ikke som om vekteren ropte setningene. Vi skal heller ikke være for tafatte, men følge våre hjerters visdom og la handlingen svare til ordene og ordene til handlingen."

Noen fattigunger med bare føtter og fillete klær samlet seg på torget, men ellers brydde ingen seg om dvergen som gjøglet og danset på hesteryggen.

"Jeg er klovnen Tarleton! Lytt alle sammen! I kveld begynner spillet, et spill om liv og død, om hat og evig fortapelse, om kjærlighet og kamp mot skjebnen!"


En halv time senere kom Flobo til broen der Spitalsletten endte. Ved brohodet stoppet han, åpnet lommeuret og nikket fornøyd. Det var snart på tide å avslutte vaktrunden og dra hjem.

Midt på broen balanserte en gutt på rekkverket. Han var bedre i tøyet enn Hvitkirkens fattigunger. Hvordan hadde han forvillet seg ned til Pølen?

Flobo marsjerte ut på broen. "Hei, gutt! Vil du se å komme deg ned fra rekkverket!"

Gutten skvatt til og snudde seg rundt i samme bevegelse. Han flakset med armene og tok et skritt til siden, men der var det bare luft. Med et hyl ramlet han på utsiden av rekkverket. Flobo bykset frem, hogg tak i en arm og løftet gutten inn på fast grunn.

"Au!" skrek gutten. "Slipp meg, det gjør vondt!"

Flobo løsnet grepet og tok noen skritt tilbake. Først nå så han guttens røde øyne og tårevåte kinn.

"Dette er ikke noe sted å leke. Det var heldig for deg at jeg kom forbi akkurat nå, ellers hadde det gått ille."

"Du skulle bare latt meg falle i elven," sa gutten tvert.

"Hva er det for slags prat?" spurte Flobo.

"Jeg er syk og kommer aldri til å bli frisk."

"Du er ikke syk, men du har lite vett i skallen. Har du ikke lært å holde deg i ditt eget strøk? Ved Pølen vil fattigungene rive både klær og sko av deg før du vet ordet av det. Dra tilbake dit du hører hjemme."

"Jeg hører ikke hjemme noe sted," hikstet gutten.

Flobo snøftet. "Kom deg av gårde nå."

Gutten så opp på ham med tårevåte øyne. "Hun hater meg."

"Hvem hater deg?"

"Mor. Jeg vet at hun bare fødte meg for å plage meg."

"Ikke si sånt om din egen mor." Flobo så strengt på gutten.

Gutten stammet og stotret. "Hun hater meg. Jeg kommer aldri til å slippe unna. Nå som bestefar er død, har hun ingen andre enn meg å plage. Jeg hater henne."

"Fy, som du snakker!"

"Jeg har ingen steder å gjemme meg." Gutten stirret på ham. "Hun vet hva jeg tenker hele tiden. Hun sier at jeg kommer til å bli like gal som bestefar."

"Tullprat," sa Flobo og føyset gutten unna. "Forsvinn nå, før du ødelegger det gode humøret mitt. Du hører ikke hjemme i strøket her. Neste gang du forviller deg hit, drar jeg deg med på stasjonen, og så får vi se hvor godt du liker deg der."

Gutten sprang av gårde. På den andre enden av broen snudde han seg. "Jeg hater deg også! Jeg hater dere alle sammen!"

Flobo ristet oppgitt på hodet. Han ventet til gutten forsvant inn en gate på andre siden, og så snudde han seg mot Spitalsletten igjen.


Det led mot kveld da Flobo krysset torget. Tåken rullet kald og grå over brosteinene, men han holdt varmen ved å tenke på Lili. Kanskje jordmoren allerede var tilkalt og sønnen født?

Utenfor skjenkestuen blafret flammen i en gasslykt. Vakten var over nå, men han hadde lovet seg selv å se til skuespillerne før han dro hjem.

Skjenkestuen stinket svette, gin og øl. Flobo gryntet til mannen som sto i døren og krevde inn kobberstykker. Noen av gjestene kjente trekken og myste mot Flobo, men han gjorde seg bred og bister og stirret hardt på alle.

I et hjørne feide truppen unna ølvåt sagmugg, rullet ut et møllspist teppe og satte frem en skjerm med avskallet gullmaling. Bak skjermen la de hatter, kapper og kvinnesjal, sverd av tre og kongekroner av blikk.

Nå har de fleste sett meg, tenkte Flobo. Selv om jeg går nå, holder de seg i skinnet resten av kvelden.

Tarleton spradet over gulvet og dundret på en tromme. Han stoppet i hjørnet, bukket og avsluttet med en trommevirvel. Flobo nølte et øyeblikk.

"Ærede publikum, velkommen til kveldens forestilling," ropte Tarleton. "I kveld er dere fraktet til en annen tid. Folk strømmer til fra hele byen for å se oss. Orkesteret stryker på giger og hamrer på trommer og blåser på fløyter. En stram eim av villdyr driver fra bjørnegården utenfor teateret. Og hysj! Bjørnen Sackerson har slitt seg! Hører dere ikke kvinnene og barna som skråler av redsel og springer til alle kanter?

Men alle tier når skuespillerne kommer frem. Se, de er kledd i filler! De humper rundt og famler i blinde. Noe er galt! Én etter én faller de om og blir liggende. Pesten har kommet til byen!" Dvergen slo en trommevirvel. "Men husk at dette bare er spill. Vi som har frie sjeler, lar oss ikke påvirke."


Noen skrudde ned veken i oljelampene, og det ble mørkt i skjenkestuen. Det var som om skuespillerne hadde åpnet et vindu til en annen verden. Motvillig ble Flobo stående.

"Det er natt, og likene ligger i stabler utover sletten," hvisket Tarleton. "Ser dere ikke halsbyllene og sårene i ansiktene?"

Flobo så likene klarere mens Tarleton snakket. Noen av likene var halvråtne, andre virket nesten levende, i hvert fall rykket det i en arm her og en fot der. Etter en stund skjønte Flobo at mus og rotter nappet i likene.

"Hysj! Hvem er det som kommer der?" hvisket Tarleton hest. "Hvem er det som vandrer under månesigden? Hun har hår som et skjærerede, ugleøyne og nattsvarte lepper. Er det heksen i fortellingen, hårskjærersken, hun som sprer død og pine blant mennesker?"

En krumbøyd skuespiller stavret over scenen med en kurv i armkroken. Et nesegrev krummet seg over en svart munn. Hvitt flisete hår hang ned foran øynene. Flobo glemte at det var en skuespiller. Det var som om han kjente denne kvinnen fra halvt glemte mareritt.

Kvinnen rotet i lommene på den svarte fillekjolen og fant en stor kniv. Det glimtet blankt da hun bøyde seg ned, grep en gyllen lokk og begynte å skjære hår av et lik. Kvalmen steg i Flobo. Han ville tvinge henne til å stoppe, men han maktet ikke lee en finger.

Kvinnen mumlet og fortsatte i arbeidet uten å se opp. Da kurven var halvfull av hår, stoppet hun og rynket pannen. Hun sto krumbøyd mellom likene med en flette i hånden og kniven klar. Med ett stirret hun opp på Flobo og smilte tannløst.


Likene reiste seg, heksen forsvant bak skjermen og skuespillerne ryddet scenen for neste akt. Tarleton slo en lang trommevirvel, og så var det stille.

"Hvor er vi nå?" hvisket Tarleton. "Det er fremdeles mørkt, og vi står i en hage et sted, men her ligger ingen lik, og her vandrer ingen heks i natten. Murene rundt hagen har kvasse spydhoder på toppen. Eikeporten er naglet igjen, slik at ingen kan slippe inn eller ut. Men hvem bor bak disse murene? Hvem har låst pesten og døden ute?"

Tarleton speidet rundt seg på scenen. "Ser dere ikke slottet med de opplyste vinduene? Ser dere ikke ballsalen der flammene spraker i åpne ildsteder og vokslysene skinner i sølvstaker? Ser dere ikke det røde slott!"

Skuespillerne danset ut på scenen med masker for ansiktene og blyhvit krem over huden. Et orkester spilte opp bak et forheng, og danserne virvlet rundt hverandre.

"Tjenere kommer hele tiden for å fylle glass eller bære inn nye retter. Vinkjellerne bugner av flasker, og kokkene slaver over gryter i kjellerne," sa Tarleton. "I slottet lever de som om verden utenfor ikke finnes."

Igjen glemte Flobo at han så et skuespill. Slottet vokste og ble større enn scenen. Danserne virvlet rundt i et evig kostymeball. Pudrede hender grafset under vinflekkete ballkjoler. Mennene slapp buksene rundt anklene mens kvinnene løftet skjørtene rundt livet og bøyde seg frem. Det gryntet og hvinte under trapper, bak dører, på balkonger.

Rett før midnattstimen gufset kald luft gjennom ballsalen. Musikken stoppet, og danserne sto stille.

"Hysj! Hvem er det som kommer der?" hvisket Tarleton hest. "Hvem er det som vandrer under månesigden? Har dere ikke sett henne før?"

En gammel kvinne med flokete hår og fillete kjole humpet gjennom salen. Over ansiktet hadde hun en hvit maske med røde flekker. Halvparten av danserne skrek i forbitrelse over at noen våget å kle seg ut som pesten, mens resten lo og klappet i hendene. At ingen hadde tenkt på det før!

Kvinnen bar en kurv full av parykker, høye og hvite, flettede og oppsatte. Danserne knuffet for å komme først i køen, men kurven ble ikke tom før alle hadde fått hver sin parykk.

Dansen begynte igjen, og folk glemte både kvinnen og pesten. Latteren klang, vinen fløt og sølvtøyet klirret. Opprømte speilet de seg i hverandres øyne.

Da klokken slo tolv, slukket flammene i ildstedet. Noen forsøkte å danse, men orkesteret spilte ikke lenger. Rådville stirret de på hverandre. Porene åpnet seg i et ansikt. En rød dråpe rullet over et kinn og dryppet ned i sagflisen. Igjen flammet det i ildstedene. Blodet rant fra flere ansikter.

Musikken spilte opp, men denne gangen visste ingen hvem som trakterte instrumentene. Folk danset ikke selv, det var noe som danset dem. Et karneval av fortapte sjeler danset rundt, bein og knokler løste seg opp, århundrer moste dem til støv, og så forsvant de med en vind av hvisket latter.


Flobo sto i skjenkestuen igjen. Skuespillerne bukket og forsvant bak skjermen. Tarleton slo en kollbøtte over gulvet med et digert penisfutteral mellom beina. Han struttet rundt og viftet med futteralet mens drankerne i skjenkestuen brølte av latter. Stykket om pesten var for lengst glemt.

Snart ville festen begynne for alvor. Kvinnene og mennene ved Hvitkirken ville være sprengkåte i kveld. Alle ville drikke og elske og denge løs på hverandre til de ikke kunne stå på beina.


Underlig tom i tankene gikk Flobo hjemover. En gammel kjerring gled ut av et smug, og han skvatt til.

Det hvite, flisete håret hang foran øynene, kjolen var svart og fillete, og hun bar en kurv i armkroken. Flobo hadde nesten ventet å se en haug parykker i kurven, men der lå bare en bylt pakket inn i et flekkete laken.

"Jeg spår deg i springflo og bittert øl, i slangeblod og kråkesølv," galdret kjerringa. "La meg spå deg, Flobo!"

"Hvordan vet du navnet mitt?"

"Flobo er loven ved Hvitkirken. Alle kjenner navnet hans. Gir du meg sølv, så spår jeg deg," kaklet hun. "Skal jeg spå din fortid, fremtid eller nåtid?"

"Det er sent, og jeg må hjem," sa Flobo bryskt. "Jeg har ikke tid til å snakke med et skrukketroll som deg."

"Aldri mer vil du ha det travelt. Alle ønsker å leve evig, men du skal oppleve at tiden stanser," sa hun. "La meg holde det kjæreste du eier og har!"

Flobo ville protestere, men de stive øynene hennes holdt ham fast. Hun så ikke ut til å gi seg frivillig, og da var det vel best å få det overstått. Motstrebende fant han frem lommeuret og la det i hånden hennes.

"Det kjæreste du eier og har," messet kjerringa og knuget uret i hånden. "Din fortid er låst i uret, og din nåtid kjenner du ikke. Fremtiden er det eneste du har igjen."

"Hva mener du?"

"Går tiden når klokken ikke trekkes? Finnes et bilde når ingen ser på det? Alt som har skjedd i dag, vil du huske resten av ditt liv. Og skal du redde din sjel, må du huske alt som skjedde i dag. Vil du bytte ditt hjerte mot evig liv?"

"Jeg har alt jeg trenger," sa Flobo forvirret. "Jeg vil ikke bytte bort noe."

"Hud for hud, alt du har, gir du for ditt liv. Men hjertet ditt er fremdeles fritt."

Flobo visste ikke hva han skulle si.

"Du ville ikke bli spådd i kveld, men tre ganger skal du oppsøke meg for å bli spådd," sa kjerringa. "En gang voktet kvinnene tempelportene. Hurier, volver og tempelskjøger ble de kalt. I din tid er det ikke mange dørvoktere igjen, men det er noen."

Flobo blunket.

"Hjelp dørvokterne når du kan," sa hun. Det var noe trist i øynene hennes. "Tre ganger skal de hjelpe deg, og tre ganger skal du høre min stemme igjen."

Da kjerringa forsvant inn i smuget, sto Flobo med lommeuret i hånden og gapte. Lenge sto han der før han skjønte at noe var galt. Kjerringa hadde stjålet sølvnøkkelen som hørte til uret! Flobo hadde latt seg lure av snakket hennes som en grønnskolling, og nå var det for sent å ta henne igjen.


Hjemme ventet naboene på trappen utenfor huset. Det var noe galt med ansiktene deres, noe blekt og underlig.

"Beklager... de er døde... beklager så mye..."

Flobo forsøkte å klare tankene. "Døde? Hvem? Pesten? Det var jo bare et skuespill."

Naboene vek unna mens han gikk mot døren.

"... ikke noe vi kunne gjøre..."

Flobo ristet på hodet. Tinningene dunket, og han hadde ikke krefter til å protestere. "Hva mener dere?"

"Hun begynte plutselig å blø. Jordmoren var der, men hun kunne ikke gjøre noe. Barnet var dødfødt. Lili spurte etter deg. Så døde hun også."

På soverommet var sengen dekket av et rødflekket laken. Under lakenet lå Lili med grå hud og lukkede øyne.

Forsiktig dekket Flobo til ansiktet igjen. Han forsøkte å gråte, men greide det ikke. "Hvor er sønnen min?"

"Barnet var dødfødt," sa naboene.

"Jeg vet det. Men var det en sønn?"

"Vi vet ikke."

"Jeg vil se ham."

De våget ikke å møte blikket hans.

Flobo kjempet for å holde stemmen rolig. "Jeg vil se sønnen min før han begraves," sa han med grøtet stemme.

"Det... det går ikke," sa naboene redd.

"Går ikke?" Ansiktet hans begynte å rykke.

"Liket... barnet... er borte."

"Borte?"

"Vi forsøkte å finne jordmoren," sa naboen. "Ingen vet hvor hun er. Men hun har visst stjålet barneliket."

"Noen har stjålet sønnen min?" Flobo skalv av raseri. Han visste at det fantes likrøvere i byen, men våget de virkelig å stjele et dødt spedbarn? Hvem våget å gjøre noe slikt mot ham?

"Vi vet ikke hvor jordmoren ble av. Vi vet heller ikke hvem som tilkalte henne. Hun bare kom på døren, gammel og rynkete, med en kurv i armkroken."


Piken så opp fra vannspeilet. "Stakkars Flobo," hvisket hun. "Jeg synes synd på ham, bestemor. Han mistet alt han hadde."

"Var det ikke du som spurte hvordan Flobo ville være om han ikke hadde noe?"

"Du skjønner vel at jeg ikke mente det sånn."

Den gamle konen svarte ikke.

"Hvem er Flobo egentlig? Hva gjør han i denne historien?"

"Flobo? Han er det evige vitnet. Slik Adamah en gang ble rørt av mørket, skal Flobo vandre gjennom fortellingen og se det andre ikke ser."

"Jeg skulle ønske vi kunne gjøre noe for ham," sa piken.

Den gamle konen sukket. "Fortellingen er slik du ser den. Vi kan ikke gjøre stort for ham, men jeg har gjort det jeg kunne."

Piken klappet i hendene av glede. "Det var du som stjal det døde barnet!"

Den gamle konen nikket.

"Hvor er sønnen hans nå?"

Den gamle konen strakte ut armen, og en sommerfugl landet i hånden. Vingene var svarte med rødgule flammetunger. Hun blåste på sommerfuglen, og den flagret av gårde.

Piken så på sommerfuglen og smilte.