Sengen i det lille rommet var smal, og Marry lå innerst mot veggen. Sent på natten ristet Josef henne i skulderen.
"Du må våkne, Miriam."
"Hva er det?" spurte hun skremt.
"Du hadde mareritt. Du kastet på deg og ropte at noe skulle forsvinne."
Marry forsøkte å klare tankene. "Jeg drømte så fryktelig," sa hun. "Jorden åpnet seg, og en rynkete øgle flakset opp fra mørket. Øglen svevde over hodet mitt med en svart perle i nebbet. Den la igjen perlen i meg. Øglen og perlen var mørkets ånd. Og nå har jeg perlen i meg."
"Hysj," hvisket Josef og strøk henne over håret. "Det går bra. Det var bare et mareritt. Det er over nå."
"Hva kommer til å skje med meg?" gråt hun. "Hva kommer til å skje?"
"Gråt ikke, Miriam," sa Josef. "Ikke noe skal skje med deg. Det lover jeg."
Han strøk henne over pannen og skuldrene, fant brystene hennes og begynte å kysse henne. Hun bare lå der, stiv som en stokk.
"Jeg er redd deg. Alle er redd deg," sa hun. "Kan du ikke la meg være i fred?"
Uten et ord trakk Josef til seg hendene. Marry vred seg rundt og lå med ryggen til ham.
Neste morgen nevnte hun ikke marerittet. Hun så på ham med tørre øyne, og det var noe av den gamle tonen i stemmen.
"Jeg er gravid," sa hun. "Og du er ikke faren."
"Hvem er faren?"
Marry bleknet og nektet å svare.
"Er det noen som har gjort deg noe, Miriam?"
"Ikke kall meg Miriam. Jeg heter Marry Gyp, det vet du. Det om månens navn var bare noe jeg fant på. Og det er ingen som har gjort meg noe. Jeg vil bare være i fred." Marry snudde ryggen til ham og stirret inn i veggen. "Jeg har aldri kjent meg så skitten som da han sa..." mumlet hun.
"Da hvem sa hva?" Stemmen klang kaldt.
"Jeg vet ikke. Noen. En mann. Han hadde en kniv. Jeg tror han kommer til å drepe meg. Jeg kan ikke tenke klart lenger. Kanskje det var deg." Hadde hun sett på Josef, ville hun aldri våget å si dette, men ordene måtte ut. "Vær så snill. Jeg vil bare være alene. Det er ingen jeg kan stole på. Jeg vil ikke ha noen hos meg."
Josef åpnet munnen, men fant ingen ord.
"Jeg er redd deg, forstår du ikke det? Alle er redd deg. Hvorfor valgte du meg blant alle kvinnene her ved Hvitkirken? Kan du ikke la meg være i fred?" ba hun tynt.
Josef kledde på seg og forsvant uten å si mer.
Marry lå igjen med ansiktet mot veggen. Kvalmen hardnet til en klump langt nede i magen. Hun ville gjøre hva som helst for et øyeblikks lettelse, men kvalmen satt for langt nede til at hun kunne spy den opp.
I skjenkestuen Ti klokker satt de tre vismennene med tomme glass foran seg. Bak disken sto Jill og myste på dem med jerngrå øyne.
"Vi får nyte varmen så lenge vi kan. Jill venter bare på en anledning til å kaste oss ut og overlate bordet til andre," sa Fingal. "Er det forresten noen som kan låne meg en halvkrone til et glass?" spurte han ut i lokalet.
Det var tredje gang han spurte, og ingen tok bryet med å svare.
"To ting er nektet oss mennesker. Vi lever ikke evig, og vi snakker ikke samme språk," filosoferte Bill. "Gjorde vi det, ble vi som guder."
"Hva mener du?" spurte Fingal.
"Vi ble jaget fra Edens hage fordi vi ville gjøre oss selv til guder. Av samme grunn ble våre tunger forvirret ved foten av Babels tårn. Forstår du ikke at livet og ordet er det samme? Hvis dere forsto alle mine ord, trengte jeg ikke å frykte døden, for da ville tankene mine leve videre i dere."
"Nå begynner han med ordene sine igjen," rautet en fyr ved bardisken.
Bill snudde seg. "Det finnes et skattkammer i hvert eneste ord. Man kan mange år på å åpne døren til et eneste kammer. Og på biblioteket... Alt er stort og stille og rolig mens man sitter ved et lite bord og leter etter nøklene. Alle har hver sin plass. Bokstøvet klør i nesen, og tiden stanser. Ah, venner, det finnes ikke større rikdom enn i et gammelt bibliotek."
"Hvorfor sitter du her sammen med oss, da?" rautet den samme fyren ved bardisken. "Hvis du liker bøker så godt, hvorfor sitter du her og pimper billig gin?"
Bill stirret taust ned i det tomme glasset. Ingen sa noe, men alle stirret på mannen som hadde avbrutt Bill. Slikt spurte man ikke om ved Hvitkirken.
Til slutt kom Jill med to gin og en absint på et brett. Hun satte glassene foran de tre vismennene. De stirret forbauset på henne. Noe slikt hadde aldri skjedd før.
"Så lenge dere prater, slåss de i hvert fall ikke," sa Jill brydd.
Fingal grep absinten begjærlig. "Min kjære Bill, jeg skal fortelle deg om hemmeligheter så du glemmer all verdens støvete bøker og døde ord." Fingal smilte, sukket og ristet på hodet samtidig. "Kvinner... Under klærne bærer de hemmeligheter som hisser hærer til krig, brenner byer og velter imperier."
"Jeg kjenner alle de gamle historiene," sa Bill, "men selv har jeg aldri latt meg friste til..."
"Selv du, min gode venn og skriftlærde, har kjent lengselen i fingertuppene. I dag kan du se en fallen kvinne og snu deg i avsky, men det er noe i deg selv du avskyr. En gang så du på henne med lengsel etter en flik av verdens største hemmelighet."
Fingal lente seg tilbake og smakte på sine egne ord. "Den søte kriblingen i håndflatene... Samme hvor mange kvinner du er sammen med, mister du aldri de nysgjerrige fingrene. Husker du ikke hvordan hendene lengtet etter å vandre over en kvinnekropp? De beste øyeblikkene i livet kom da du slapp løs de nysgjerrige fingrene og selv bare fulgte etter. Kan en gammel støvete bok måle seg med dette?"
Bill stirret på Fingal. "Jeg har hørt ordenes sang gjennom tid og rom, og den sangen er som stjernehimmelen. Konsonantene, de harde lydene i ordene, har jeg sett som tolv bilder i dyrekretsen, låst fast i den samme sirkelen. Sakte spinner de rundt, men alltid holder de avstanden seg imellom. Vokalene, de bløte, rullende lydene, er som de syv planetene. De bytter plass, glir mellom hverandre, rundt hverandre, skiftende mellom konsonanter som lys på natthimmelen."
Fingal ristet på hodet. "Dette mener du ikke. Jeg er vant til litt av hvert fra deg, men..."
"Kjære Fingal, hvis du hadde hørt stjernesangen som meg, ville du ikke ha tvilt. I én lyd kan du finne begynnelsen og slutten, fødselen og døden, alt du elsker og frykter.
Se på havet, min venn. Kan du høre den mørke, rullende, fødende lyden? Vannets og mørkets lyd er den samme. For tusener av år siden, ved foten av pyramidene, kalte de urhavet Nenu. Nenu fødte den nye solen i øst hver morgen, og favnet den gamle i vest når kvelden falt på. Hver natt svømte solen under havet, men da var den slangefisken Nun.
Denne historien lever videre i den hellige skrift, der Noah er den som overlever når havet sluker alt det gamle og føder det nye. For ikke å snakke om Jehoshua, sønn av Nun, han som ledet det utvalgte folk inn i det forjettede land.
På kanaanittenes hellige språk betyr neftoah moderskjødets åpning. Samtidig var Nefesh dødsgudinnen, og forfedrenes skrømt het nefilim, barn av Nefesh.
På andre siden av verden, hos nordboerne, het dødsgudinnen Nifl, som betyr mørke. Niflungane var de forfedrene som bodde i Niflheim, de døde skyggene som ventet på å bli født igjen.
Fra gammelt av begynte døgnet når mørket falt på, og månen var klokken man regnet tiden etter. Døgnet begynte med natten, slik året begynte med vinteren. Derfor er ordene for natt svært like i alle språkene i denne delen av verden, mens ordene for dag er forskjellige. Er du ikke enig i det? Night og Nacht, natt og nox, nakti og neaht."
"Tja, jo," sa Fingal.
"Hos nordboerne hadde nemånemørket et eget navn, niar, blåmørket som kom når månen forsvant. Mange av elvene sine kalte de også Ni, og niur betydde elvebrus. Et nes var den delen av landet som lå ute i vannet, et naust var et båthus og en nise var den vanligste hvalen.
Munkene på andre siden av Indusfloden har også sitt hellige språk, som de har voktet i flere tusen år. Hos dem betydde nadi elv, og naûs betydde båt eller skip.
I de gamle bystatene i Attika betydde nays skip, og nesos var det svømmende landet, det landet som stikker ut i sjøen. Da de skulle finne et navn på pyramidefolkets enorme flod, kalte de den Neilos, elven, og siden har vi foretrukket det navnet. Hører du ikke at Neil og Ni er det samme ordet?"
"Jo," sa Fingal, "det kan være noe i det du sier, men..."
"Skip ble kalt navis av keiserfolket i Latium, og nais var navnet på nymfene i vannet. En natrix var en vannslange, og en natrix capitata var en penis, et ord du burde sette pris på, min gode Fingal. Nato betydde svømming, og det ordet er opphav til natio, det å bli født, og dermed nasjon, de som er født i samme stamme."
Bill kikket selvsikkert rundt seg, men ingen møtte blikket hans. Noen få gjester ristet forvirret på hodet.
"De som er født av samme stamme," gjentok Bill. "Skjønner dere ikke hva jeg mener? Hører dere ikke lyden av vann og mørke?"
Det var helt stille i Ti klokker. Ingen skjønte noe. For en gangs skyld fant Bill ikke ord. "Babels tårn," hvisket han trist. "Det var der evigheten ble tatt fra oss."
Litt senere tuslet de tre vismennene ut av Ti klokker på jakt etter løse skillinger. I en av båsene satt Lange-Liss, Marja og Svarte-Anna. Igjen snakket de om Marry, men nå dirret stemmene av ærefrykt.
Det hadde rablet fullstendig for Marry. Josef leide et rom i en bakgård for morderpengene sine, og der muret hun seg inne. Når hun en sjelden gang viste seg, bablet hun underlige historier om en øgle og en svart perle og barnet til Mørkemannen. Et ukjent monster ville drepe henne. Selv om Josef passet på at hun ikke fikk laudanum, bablet hun likevel.
Marry visste det ville bli en sønn. Som om hun kunne vite det. De ristet på hodet. Hun var blitt helt skrullete. Folk hvisket at Josef ikke fikk ligge med henne, at hun ble kvalm bare noen tok på henne. Det var visst rett før hun havnet på Bedlem.
Marja dultet til de andre og nikket ut gjennom vinduet. På andre siden av kirketorget hang Josef under en gasslykt og stirret på ingenting. Et vindgufs fikk lykten til å flamme sterkt og hvitt. Et øyeblikk flakket det usikkert, og så sluknet flammen.
De tre i hjørnebåsen skuttet seg. Noe skjedde med Josef da det rablet for Marry. Han virket både mindre og blekere. Det var noe ondt over ham, og alle trakk seg unna. Han snakket ikke til noen, og ingen snakket til ham.
Folk sa at han ble kastet ut fra sitt eget hjem. Han bodde visst i et vognskur i bakgården. Og han som skulle være så farlig. Ikke var det hans unge heller, det fortalte hun både gud og hvermann. De nikket megetsigende til hverandre. At Josef ikke slengte henne på gaten! Men neida, han betalte både mat og husleie for den flyfilla.
De stakk hodene tettere sammen og senket stemmen, som om de fryktet at Josef kunne høre dem gjennom veggene. Han og kjøteren hang fremdeles der ute, og ingen av dem hadde godt i sinne. Sann mine ord. Mordermann. Morderbikkje.
I koven på klosteret lå Gullmunn på halmleiet og hakket tenner. Han skalv seg gjennom søvnløse og smertefulle netter. Blodet var sykt, og smitten brant verre enn før. Såret på tungen var blitt til en hard klump. Utslettet dekket brystet og ryggen, og han så dårlig, som om tåkeslør drev foran øynene.
I halvvåkne glimt skjønte Gullmunn at verden utenfor endret seg. Noe ondt drev inn fra havet og opp elven. Alt ondt kom fra havet, denne evige forvirring av bølgeslag og forandring, denne dype frykt skapt i dødens bilde. Elven flommet over, og da vannet sank, lå en diger drage og et utall slanger døde på bredden. En tåkeaktig pest steg fra de råtne skrottene og herjet blant menneskene.
Du har truffet på jomfruen, skjøgen sin datter, sa Arafel. Det var hun som besmittet ditt blod.
"Nei," sa Gullmunn. "Hun var så vakker og trist. Hun har ikke gjort meg noe."
Stille, tordnet Arafel. Jomfruen, skjøgen og heksen den gamle er alle den samme. Det er hun du skal ofre.
"Jeg tuktet henne. Det er nok," sa Gullmunn.
Nok er det ikke! Det er hun du skal ofre til slutt, og da vil du gjøre til intet det skjøgen har skapt.
"Men jeg lengter etter henne," gråt Gullmunn. "Hvorfor tar du ikke fra meg denne viljen? Hvorfor lengter jeg fremdeles etter det jeg ikke kan få?"
Arafel ble mild i stemmen. Føler du ikke en smerte ved ondskapens slag, blir farene større, hvisket stemmen i øret. Aldri vil ondskapen slutte å slå, hvis den finner en skjødesløs mann som ikke gir akt på de første og letteste slagene.
Hør nå, min venn, om en av de ypperste menn. Han ble bundet med silke på hender og føtter og lagt i en hage blant duftende blomster. Vannet i bekken det sildret så mildt. Vindene svalte hans panne og fuglene sang. Den vakreste kvinne i landet ble sendt for å smitte den rene. Hun kledde seg naken og presset sin mage mot hans. Og mannen, han kjente at lystene rev i hans kjød. Han bet av sin tunge og spyttet den blødende i hennes ansikt. Slik vant han martyrens evige krone.
Det var rett. Gullmunn lo av glede over den frie viljen. Hvorfor skulle noen nekte ham den evige triumf at ondskapen ikke fikk sin vilje med ham? Men sammen med triumfen vokste hatet til de som hadde smittet ham.
Jomfruen, skjøgen og heksen den gamle er alle den samme. Det er hun du skal ofre.
"Da vil jeg gjøre til intet det skjøgen har skapt?"
Skjødet og graven er iglens to døtre. Beseirer du skjødet, beseirer du graven, men først må du prøves og styrkes. Ditt blod er besmittet, og først må du drive demonene ut av din kropp.
"Demonene?"
Demonene tre, som er tre ganger lidderlig. De sitter i øreflipp, tommel og stortå. Du vet det så vel. Du skal ofre et skyldoffer. Offerets blod skal du stryke på øreflipp, tommel og stortå. Og alt skal du stryke på siden som ikke er venstre.
"Alt skal jeg stryke på siden som ikke er venstre... Er jomfruen skyldofferet?"
Nei! De er alle den samme, men hun skal du vinne til sist. Først må du prøves og herdes. I harme du farer, og nidkjær er veien. Malurt er dolken sitt navn, og hendene vet hva de skal.
Gullmunn grep dolken ved hodeenden av halmleiet og reiste seg. "Nå er jeg sterk nok. Nå er jeg rede."
Sent på kvelden forlot Flobo stasjonen og spaserte hjemover til Madeleine. På veien passerte han Bedlem. Murbygningen trakk i ham, men han hadde ikke noe der å gjøre, ikke nå lenger.
En ungeskokk veltet inn i ham på fortauet utenfor de brede eikedørene. Ungene brydde seg ikke stort om ham der de danset rundt, klappet i hendene og skrålte en regle:
Han bor i en hule i ørkenlandet
og kler seg i aske og striesekk.
Han kjemmer sitt hår med en steikepanne
og vasker sitt ansikt med størknet blekk.
Og ber du så pent, da er han så grei,
da kommer han fluksens og døper deg.
Han sover på hauger av kampesteiner,
og dynen hans det er en tornebusk.
Han slukker sin tørst hvis det høljeregner
og spiser seg stappmett på lommerusk.
Og ber du så pent, da er han så grei,
da kommer han fluksens og døper deg.
De barn som vil frelses, må ligge våken,
for messen begynner når natten lir,
da kommer han luskende gjennom tåken
og preker i skyggen av kirkespir.
Og ber du så pent, da er han så grei,
da kommer han fluksens og døper deg.
Flobo sto utenfor Bedlem og kikket bekymret på ungene. Til slutt ristet han på hodet og trasket videre.
Hjemme ventet Madeleine med kveldsmaten. Som alltid hoppet hjertet hans over et slag når hun smilte. Han kysset henne på kinnet og hengte fra seg hatten og frakken. I spisestuen gikk praten livlig rundt bordet. Sønnen og datteren hennes var blitt vant til den nye mannen i huset. Gjestene i pensjonatet sa sjelden noe til Flobo, men Madeleine holdt samtalen i gang. Bare Flobo satt i sine egne tanker uten å røre maten.
Den natten strakte ørkenen seg så langt Flobo kunne se. Solen stekte. Tiden fantes ikke. Han gikk langt, men alltid tråkket han sand under føttene.
Noen munker vandret for seg selv gjennom ørkenen. De spiste gresshopper og villhonning, kledde seg i ullskjorter og strødde aske i håret. De ba hele dagen, sang takkesalmer om kvelden og gikk siden til ro på hvert sitt halmleie. Hvis en av munkene ble funnet død neste morgen, ropte de andre: "Han har fullendt!"
Munkene kikket på Flobo gjennom øyekrokene og smilte hemmelig.
"Hvorfor smiler dere?" spurte Flobo.
"Dra dit hvor vi har vært, så vil du forstå," svarte de.
"Og hvor har dere vært?"
De bare ristet på hodet og smilte. "Dra dit hvor vi har vært, så vil du forstå."
En ung mann med blek hud og langt svart hår satt på en stein med ryggen til. Han var kledd i lang kamelhårsskjorte med et reip rundt livet. Flobo prøvde å gå rundt steinen, men samme hvor langt han gikk, satt den unge munken alltid med ryggen til.
Midt på natten satte Flobo seg opp i sengen. Madeleine lå våken ved siden av ham.
"Hva er det, Flobo?"
"Jeg vet ikke hva det er. Jeg får ikke sove mer."
"Du var så rar i kveld."
"Det er ikke noe du trenger bekymre deg over. Men jeg må ut en tur. Det er noe der ute, noe..." Han slo det bort. "Jeg må gjøre dette, Madeleine, jeg kan ikke annet. Forstår du det?"
Madeleine så etter den brede ryggen som forsvant ut døren. Han lignet en klossete bjørn i pyjamas. Det var noe tungt over skrittene, og skuldrene virket så slitne. Hun skulle til å rope etter Flobo, men hva skulle hun si? Hun var så trist. Og hvorfor var kinnene våte?