Ved verdens ende pekte fyrtårnet Ara Solis opp fra tåken som en giktbrudden finger. Lenger vest blinket de siste stjernene, og dønningene rullet inn fra havet. I toppen av elfenbenstårnet satt åndemaneren med glasshjertet. Han krummet ryggen over blyplater, pergamentruller og foliobind med sprukne skinnrygger. En oljelampe flakket sotgult, men ingen hadde fyrt i arnen, og kobberspeilene var dekket av irr. Det var mange hundreår siden den siste tjeneren døde.
Ensom i natten mintes åndemaneren de gangene han slukket lyset i tårnet. Skip ble knust mot skjær, og sjømenn skrek etter hjelp. Han lyttet til dødssangen som om hvert skrik fravristet havet en hemmelighet.
Åndemaneren lukket øynene og drømte om stille hav og full måne. Det gled et sted i drømmen. En dråpe rullet over en åre, slapp taket og knuste et svart speil. Han klynket i søvne. De vendte tilbake, talløse kropper ofret til tidevannet. Lenge drev likene gjennom tareskogen. I hvert lik fantes en rest av sjel, et korn av vilje.
Skipet var bygd av døde menns negler. Morild stripet kjølvannet. Månen hang kald og rund over den knekte masten. Skjellkledde årer brøt havflaten. Skipet var tyngre enn stein, men det fløt på vrakgods og garnfiller og druknede menn.
I baugen sto en tobeint og en firbeint skikkelse, Orion og Sirius. Kroppene var hvitskurte knokler, håret var sjøgress, huden var råtne seilfiller. Urørlig sto de i baugen mens skipet drev mellom forsteinede galeier, ryggbrukne drageskip, flerrede dampere, rustspiste oljetankere og livbåter begravd i skjellsand.
Åndemaneren prøvde å åpne øynene. I tusener av år hadde han ofret mennesker. Hver besvergelse var en låst dør, hver stjålet sjel en nøkkel. Han var så nær tidens hemmelighet, men havet bølget hele tiden utenfor rekkevidde.
Skipet la til land et sted i tåken. Orion og Sirius vasset gjennom brakkvann og blæretang. Brenningene hadde for lengst vasket bort mennesker og hus. Bare søppelet var igjen, berg av metall og plast dynket i olje og kloakk.
Sirius løftet snuten og været gjennom tåken som en forkrøplet ulv. Her og der krafset rotteklør, men de to fant veien uten å møte noe levende.
Åndemaneren rykket hodet opp fra skrivebordet rett før de nådde trappen som snodde seg rundt elfenbenstårnet. Han hadde drømt om dem mange ganger før, de forsvant aldri før han våknet. Nå tørket han kaldsvetten av pannerynkene og smilte. Han var mer sliten enn noensinne, men han var våken og i sikkerhet.
Akkurat da knirket dørhengslene, og vinden gufset gjennom rommet. Åndemaneren snudde seg. I en slimpøl på toppen av vindeltrappen sto to skikkelser med øyne som havgrønne sår i sjelen. Sirius flekket tenner og siklet bølgeskum. Orion åpnet gapet og slapp ut en lys sang.
Åndemaneren formet besvergelser med leppene, men ordene var maktesløse mot sangen. Kvalm bøyde han nakken. Det skar høyt, og så sprakk glasshjertet. I dødsøyeblikket hørte han for første gang hva havet sang. Det var aldri solen. Det var månen.