Logo Image
Alkamar, the village in the moonlight

Det var utpå ettermiddagen andre fredagen i november. Josef satt på en stol utenfor vognskuret i Møllegården og kikket på skyene. Himmelen mørknet, og tordenskrallene ristet i det fjerne.

Fire konstabler kom trampende gjennom portrommet til Møllegården. Kjøteren reiste bust og knurret dypt i strupen.

"Hysj," hvisket Josef og strøk hunden over nakken. "Ligg her og vent på meg. Jeg kommer tilbake."

Det rykket i hele hundekroppen, men kjøteren lå stille utenfor vognskuret. Josef sto opp fra pinnestolen og gikk mot konstablene. De brakk armene hans bak på ryggen og slengte ham i bakken.

Kjøteren flekket tenner og knurret langt nede i strupen. Josef lå med kinnet presset mot grusen og stirret på kjøteren. Vent her. Jeg kommer tilbake.

Da konstablene hadde slept med seg Josef, ble knurrene til klynk. Kjøteren hvilte snuten på potene og stirret mot portrommet med store, svarte øyne.


Det slo Flobo at han hadde glemt noe. Hvis flammesverdet satte det hele i gang den natten for lenge siden, burde han ha holdt oppsikt med alle som rørte det. Lord Abram døde på broen, men Ishmael, han som stjal sverdet fra lord Abram, kunne han ha sluppet ut fra Bedlem?

Igjen dro Flobo til Bedlem. Igjen åpnet han de brede jernportene og betalte en mynt til vakten innenfor. Han ble låst gjennom den neste porten og hørte den velkjente hylingen og syngingen og ristingen i gittere. De gale førte de samme endeløse samtalene med seg selv, øynene deres var like tomme og kjevene tygget luft som før.

Vokteren Johanan kom traskende gjennom gangen med en knirkende tralle. Stabler med blikktallerkener svaiet, og dampen steg fra noen gryter med vassgraut. Her og der delte han ut en tallerken. Alle de gale spiste med fingrene.

Flobo nikket lettet til Johanan. "Det er lenge siden jeg har sett deg," sa han.

Johanan myste mot ham. "Er det?" spurte han. "Ja, det er det visst. Hva gjør du her?"

"Jeg prøver å finne Ishmael."

"Ishmael? Jeg kjenner dem bare etter nummer," sa Johanan.

Flobo tenkte seg om. "Det var han du viste meg, han som hele tiden snakket om drap."

"Å ja, han. Nummer tusen syv og tyve." Johanan rynket pannen. "Hvordan det?"

"Har han vært her hele tiden?"

"Hele tiden? Selvfølgelig, hvor ellers skulle han være?"

Hva skulle Flobo si?

De sto der i taushet til to malte kvinner med lange, vide silkekjoler og påfuglfjær i hattene svisjet forbi dem. Kvinnene kikket etter velholdne menn uten å verdige de gale et blikk. En av dem løftet en vifte foran ansiktet og smilte skjelmsk da hun passerte Flobo, men den andre bare kastet på hodet. Alle så vel at Flobo ikke hadde mye penger.

"Selv her inne jakter de etter menn." Johanan vred munnen. "De har blod på hendene. En dag skal rettferdige menn dømme dem, slik horkvinner blir dømt."

Flobo hørte ikke etter. Ishmael hadde vært på Bedlem hele tiden. Det sporet ledet ingen steder. En tanke slo ham. Josef hadde også rørt sverdet. Flobo ble kvalm av tanken.

Den bleke vokteren snakket med leppene knepet igjen, og festet blikket like over hodet på Flobo. "Jeg tror jeg vet hvorfor du har kommet hit i alle disse årene," sa Johanan.

"Hva mener du?"

"Jeg tror jeg vet hva du prøver å forstå. Jeg skal gi deg en gave."

"En gave?"

"Jeg skal la deg forstå," sa Johanan. "Bli med meg. Jeg skal vise deg fange nummer tusen syv og tyve."


I bakrommet på stasjonen satt Duff og tvinnet bartene. De fire konstablene slepte inn Josef, plasserte ham i en stol foran skrivebordet og lenket armene hans bak stolryggen.

"Slipp meg ut," sa Josef.

"Du kan bare ta det med ro. Flobo er borte og kan ikke ta støyten for deg." Duff skrittet frem og tilbake i rommet. "Som vanlig er han forsvunnet på et eller annet underlig oppdrag som ingen aner noe om. Ikke vent deg noe hjelp fra ham."

Josef var stille.

Duff snudde seg mot ham. "Du er jammen ikke snau. Tolv år gammel drepte du din første mann, og siden har du gått fra mordbrann til knivdrap. Jeg husker godt smeden som ble stukket i ryggen for noen år siden. Selv om Flobo beskyttet deg, visste alle hvem det var. Senest i går truet du flere med kniv i Bjørnegaten, og det på samme sted som Elisabeth Skride ble drept."

Duff ristet på hodet. "Men nå har vi mer enn nok på deg. Alle sier du er morderen. Du drepte Marja Magdala fordi hun skyldte penger? Men du fikk smaken på blod og gjentok bedriften med Anna Kipmann, ikke sant? Og så ble du berømt. Avisene begynte å skrive om deg, og da kunne du i hvert fall ikke stanse. Med Elisabeth Skride var det annerledes. Du ble forstyrret før du fikk lemlestet henne. Derfor drepte du Kati samme natten, ikke sant? Men det var ikke nok. Du måtte sende oss et brev for å skryte av bedriften, ikke sant?"

Det var ingen vinduer i rommet. En parafinlampe på bordet kastet litt lys på Josef. En stripe blod rant fra det oppskrapede kinnet, og han smilte blekt.

"Slipp meg ut," hvisket han.

Duff slengte et brev på skrivebordet. Han nikket til konstablene, og en av dem veltet stolen frem så Josef ble presset mot bordflaten. De løftet hodet hans etter håret så han kunne lese.

Fra helvete
jeg sender dere halve Nyre jeg tok fra en kvinne beverte den for dere den andre bit jeg stekte og åt det var veldig got jeg sender kanskje den blodige knive som tok den ut hvis dere bare vente lit lenger
undertegnet
Fang mei vish du kann

Duff lente seg tilbake og tvinnet snurrebartene. "Dette brevet er ikke undertegnet med det idiotiske navnet Flengeren Jack, men vi vet det er ekte. Ved brevet lå nemlig et lite glass med en halv menneskenyre, og en tomme av arterien satt fremdeles fast. Gray er sikker på at nyren ble tatt fra liket av Kati Mirkson. Det var en nyre fra en alkoholisert kvinne mellom førti og femti år, nøyaktig lik nyren som hang igjen i liket. I tillegg manglet liket en tomme av arterien. Hva sier du? Sendte du brevet med nyren for å signere verket?"

Josef var liten og blek der han satt i lyset fra parafinlampen. "Slipp meg ut."

Duff ristet forundret på hodet over en slik stahet. "Først må du svare på noen spørsmål. Hvor var du natt til fredag den trettiførste august, natt til lørdag den åttende september og natt til søndag den trettiende september?"

"Hjemme."

"Kan noen bevitne dette?"

"Nei."

"Dette er alvorlig." Duff tvinnet bartene fornøyd. "Mange har tipset oss om at du står bak drapene. Du har ikke noe alibi. Har du noe å si til ditt forsvar?"

"Slipp meg ut."

"Hvorfor det? Om ikke lenge er det kveld. Har du kanskje noen ærender å utføre? En eller annen gatehore som skal drepes? Noen innvoller du skal hente? Mellom oss sagt, jeg kan godt forstå at du hater dem, men hele byen venter nå en gang at vi skal fange Hvitkirkemorderen. Og vi har ikke noen bedre mistenkt enn deg. Hvorfor er du så ivrig etter å slippe ut?"

Josef satt blek og taus i stolen.

"Du har ikke noe alibi, og nok av vitner har sett deg ved åstedet. Du er kjent for å gå løs på folk med kniv. Nei, dette ser ikke bra ut. Det er bare en ting jeg ikke begriper, og det er hvorfor Flobo hjelper deg. Men er gammel og begynner å miste grepet. Han har tjent sine tjueseks år. Det er på tide han går av med pensjon."

Duff skrittet frem og tilbake i rommet. "Flobo har hatt sin sjanse til å løse denne saken. Nå er det opp til meg." Duff snudde seg. "Har du tenkt å tilstå?"

Josef svarte ikke.

"Du vil ikke si noe? Da får vi løsne snakketøyet ditt. Holder dere ham, gutter?"

Konstablene slepte stolen ut på gulvet og grep Josef i skuldrene for å holde ham fast. Da Duff hadde fått armslag, slengte han uniformsjakken på skrivebordet.

"Har du tenkt å tilstå?"

Josef stirret ned på gulvet.

"Vel, nå har jeg gjort alt som står i min makt for å hjelpe deg." Duff lente seg frem og slo Josef over ansiktet med flat hånd.


Flobo husket at Ishmaels celle var liten som en potetkjeller, med grønske på gulv og vegger, og at det satt to stykker i den. Nå var det bare ett menneske igjen.

En naken mann satt innerst i hjørnet og tygget på noe hårete. Mørke sårskorper dekket den magre kroppen. Neglene var lange og svarte. Ansiktet var en urskog av sammenfiltret skjegg og hår.

Johanan lette gjennom nøkkelknippet, fant den rette nøkkelen og åpnet en port i gitteret. "Der finner du hva du leter etter."

Flobo tok et skritt inn i cellen. "Er du Ishmael?"

Mannen i hjørnet kikket opp. Flobo gjenkjente Ishmael, mannen som for en evighet siden stjal flammesverdet fra lord Abram. Var det ikke en rotte Ishmael tygget på?

Hårene reiste seg i nakken på Flobo. En fare truet her inne. Han knyttet nevene og rullet med skuldrene. Ville Ishmael angripe ham?

"Snakk til ham," sa Johanan. "Det er han du leter etter, er det ikke?"

"Ishmael," sa Flobo og tok et nytt skritt frem.

Gitteret slo igjen bak ham.

Flobo snudde seg sakte. Johanan sto utenfor sprinklene med en alvorlig mine. Ishmael satt fremdeles i hjørnet og tygget på rotten uten å bry seg om verden.

"Lås opp døren," sa Flobo.

Johanan la hodet på skakke.

"Du er gal," hvisket Flobo.

"Nei, du er gal," sa Johanan. "Du står bak gitteret."

Flobo sto ved sprinklene og målte avstanden ut til Johanan. Johanan trakk seg to skritt tilbake.

"Jeg trenger bare rope på vaktene," sa Flobo. "Jeg trenger bare å fortelle hvem jeg er. De vet at jeg ikke hører til her..."

"Det sier alle de gale," sa Johanan. "Bare rop. Se om du får noen til å tro deg."

Flobo var taus.

"Nå kjenner du de gales hemmelighet," sa Johanan. "Ingen tror dem. Du trodde ikke meg heller."

Et ekko fløy gjennom Flobos hode. Jeg hater deg, for du tror meg ikke. Jeg hater dere alle sammen. Han så en unggutt balansere på rekkverket av en bro. Gutten tok et skritt til siden og mistet balansen, men Flobo var der, grep en arm og dro gutten opp igjen. Gutten var bedre i tøyet enn de andre ungene ved Hvitkirken, men øynene var hovne og røde av tårer.

"Nå husker du?"

Flobo nikket.

"Du trodde meg ikke, men det var like bra. Jeg var litt forstyrret den gangen. Egentlig gjorde hun alt for å hjelpe meg."

"Hva... hva gjorde hun?"

"Jeg var skitten, men hun drev alle skitne tanker ut av meg. Hun er død nå, velsigne hennes minne. Hun gjorde meg til den jeg er i dag." Johanan smilte. "Det var til mitt eget beste."

Flobo frøs på ryggen.

"Nå er det min tur til å hjelpe deg," sa Johanan. "Du kom hit for å lære de gales hemmelighet, men jeg sier deg at du har alltid vært innelåst på Bedlem. Du er en av de gale. Alt annet er bare fantasier."

Han snudde seg og gikk nedover gangen. Flobo begynte å rope på de andre vaktene. Johanan snudde seg og smilte, før han rundet et hjørne og var borte.

Flobo ristet i gitteret og ropte på hjelp. De gale i de andre cellene hørte ropingen, og snart druknet hans stemme i et kor av gale. Flobo visste at ingen kunne høre forskjell på dem og ham.


Marry lå i sengen og visste at hun snart skulle dø. I det siste hadde hun ikke greid å få i seg mat, men magen vokste likevel. Det fantes noe i henne som sugde all kraft ut av kroppen. Ingen kunne hjelpe henne. Hun hadde alltid ligget der i sengen og ventet på døden.

Marry sovnet.

Et sted langt borte fantes en hage. Det var godt og varmt i hagen. En bekk rant under grønne epletrær, fugler sang og solen skinte. En gammel kone satt i skyggen under epletrærne med et strikketøy i fanget. En sky av sommerfugler svevde over det lange grå håret hennes.

"Arafel er den som vil ødelegge fortellingen for evig og alltid," sa den gamle konen. "Han er den som vil tenne på bålet under oss. Glem aldri det, barnet mitt."

Det var så varmt og godt i hagen, og hun ville alltid være der, men selv i søvne visste Marry at det bare var en drøm. Da hun forsto dette, våknet hun.

"Josef," sa Marry. Josef hadde alltid hjulpet.

Hun vaklet ut av sengen, trakk på seg støvlene og dro kåpen over nattserken. Hun måtte finne Josef før det var for sent.

Han var ikke i vognskuret. Den svarte kjøteren lusket langs veggene i gården, men Josef var ikke der. Kåpen flagret da hun løp ut fra Møllegården. Det var mørkt og kaldt, men hun greide ikke tenke på annet enn Josef.

I Ti klokker så alle rart på henne.

"Hvor er Josef?" ropte hun. "Har dere sett Josef?"

Folk ristet på hodet og så bort. Nå løp Marry Gyp rundt i byen i bare nattkjolen. Det var visst like før hun havnet på Bedlem.

Marry trengte et glass gin. Hun trengte en sup laudanum. Hun trengte penger. Hun stirret rundt seg, men ingen møtte blikket hennes.

Marry rygget ut av Ti klokker. Utenfor hang tåken rå og kald over kirketorget. En stund sto Marry med åpen munn og pep forvirret.

Hun ville skrike, men strupen virket ikke. Det fantes ingen i verden. Marry løp hele veien hjem med skriket gjemt i munnen. Alt var over nå.


Flobo grep om gitteret i cellen på Bedlem. En dresskledd mann og en kvinne i silkekjole kom spaserende gjennom gangen.

"Hent en vakt," ba Flobo innstendig. "Jeg må ut herfra."

Mannen og kvinnen stoppet foran cellen og kikket på Flobo. Hjertet hans hoppet over et slag i ren glede.

"Se på klærne hans," sa kvinnen. "Han er ser ikke ut som om han hører hjemme her."

"Du skjønner vel at han nettopp er plassert her," sa mannen. "Om ikke lang tid ser han ut som de andre."

Flobo greide ikke å styre seg. "Jeg hører ikke hjemme her! Dere må hente en vakt!" ropte han.

"Hva sier han?" spurte kvinnen.

"Jeg vet ikke," sa mannen. "Ikke hør på ham."

Flobo brølte og ristet i gitteret.

Kvinnen trakk seg redd unna, men mannen bare lo og forklarte hvordan gitteret var altfor kraftig til at noen av de gale kunne bryte seg ut.

Kvinnen tok hånden hans og presset den mot hjertet sitt. "Kjenn hvor redd jeg er!"

Mannen krammet brystet hennes. "La oss dra herfra." Han var hes i stemmen.

Kvinnen nikket. Øynene deres lyste.

Flobo bare sto der og holdt i gitteret. Han maktet ikke å rope etter dem.

"Er han borte?" sa en stemme i cellen.

Flobo snudde seg.

Ishmael så opp. Ansiktet var svart, og øynene var nesten gjemt bak det flokete håret.

"Er han borte?"

"Hvem?" spurte Flobo.

"Han kommer alltid for å pine meg. Jeg vet ikke hvor lenge." Stemmen var underlig rolig.

"Jeg må ut herfra," sa Flobo. "Kan du hjelpe meg?"

"Det er ingenting der ute. Alt er ødelagt. Derfor er jeg her. Arafel kommer hver dag for å pine meg. Han snakker i ørene mine og fyller meg med gift. Han blir mektigere for hvert offer," sa Ishmael. "Jeg greide aldri å stoppe ham. Du greier det ikke heller. Da er det mye tryggere bak gitteret."

"Det er ikke jeg som skal stoppe ham. Det er en annen."

Noe våknet i Ishmael. "Finnes det noen der ute som er sterk nok?"

"Jeg tror det. Det er... det er sønnen min. Det er han som har sverdet. Det virker ikke på Josef som det gjør på andre."

"Snakker du sant?"

Flobo nikket.

"Da kan jeg godt hjelpe deg." Ishmael smilte, og øynene klarnet. Det var som om han så en verden langt unna Bedlem. De magre lemmene knaket da han reiste seg og vagget mot gitteret.

"Døren er låst," sa Flobo.

Ishmael smilte fremdeles da de skitne hendene grep om hvert sitt jernrør. Hele den tynne kroppen knaket, øynene vrengte seg og fråden sto rundt munnen. Noe brast i Ishmael, men hendene grep bare hardere om gitteret.

Flobo kunne ha sverget at han så på et lik stå der i cellen.

Den magre kroppen rev jernporten av hengslene, og så var det ikke mer liv i Ishmael.


På stasjonen var det bare lenkene som holdt Josef oppe.

Duff gryntet. "Vi får visst ikke noe ut av ham likevel. Sleng ham i kjelleren, så fortsetter vi senere."

Josef løftet hodet da han hørte dette. Blodet rant fra nesen og munnvikene, og øyelokkene var klistret igjen.

"Så det er liv i deg likevel?" sa Duff. "Kanskje du er klar for å tilstå?"

Josef blunket for å klare øynene. "Slipp meg ut." Det surklet i nesen og svelget når han snakket.

Døren til bakrommet var plutselig åpen. En gammel gråbjørn i mørk frakk og skalk fylte hele åpningen. Ansiktet var dradd, og Flobo hadde mørke ringer rundt øynene.

"Siden du først har begynt å denge ham, bør du slå til han er død. Han kommer ikke til å si noe. Og dreper ikke du ham, dreper han deg senere. Har du tenkt å slå ham i hjel, Duff?"

Josef hostet rødt.

Det rykket i snurrebartene til Duff.

"Duff, Flobo spør om du vil slå ham i hjel?"

Duff strammet seg opp. "Nei, sjef, jeg vil bare få frem sannheten."

"Du vil gjerne løse denne saken på egen hånd? Du vil gjerne i avisen. Folk kommer til å peke på deg og si at der går han som tok Hvitkirkemorderen. Invitert til dronningen blir du sikkert også. Motta denne medaljen som takk for utførte tjenester, Duff. Vi er takknemlige. Vi har tenkt å sparke den udugelige sjefen din og å forfremme deg til inspektør i stedet. Kunne du tenke deg det, Duff?"

Duff visste bedre enn å svare.

Flobo stirret på konstablene til de løsnet Josefs håndjern. Uten et ord reiste Josef seg og vaklet ut døren. Konstablene trakk seg unna og våget hverken å se på inspektøren eller førstebetjenten.

"Nå slapp du en morder løs, sjef. Dreper han flere, er det du som får blod på hendene." Duffs snurrebarter dirret av raseri. "Du har folk over deg du også. Du skjøtter ikke etterforskningen, og du er aldri her på stasjonen. Du er ferdig. Denne gangen har du gått for langt."

Flobo grep Duff i skjortekraven og trakk ham inn til seg "Jeg er enda ikke pensjonert, og du er enda ikke inspektør. Du gjør som jeg sier, ellers knekker jeg ryggen din."

Duff svelget. Flobo løsnet grepet og dyttet førstebetjentens ansikt bort. Det var ingen mening i dette. Han fryktet ikke Duff, men likevel visste han at Duff hadde rett.

Hvitkirkemorderen hadde drept fire kvinner. Ingen brydde seg om kvinnene mens de levde, men nå skrek alle etter rettferdighet. Bladsmørerne solgte ikke nok aviser ved å beskrive grufulle detaljer. Noen måtte få skylden for at Hvitkirkemorderen ikke var fanget.

Det var bare denne natten igjen, og så var alt over.