Flobo fant kvinnen i luftegården på Bedlem. Denne gangen var hun gammel og rynkete. Leppene var bleke, bustehåret var hvitt som papir, og en skitten striesekk slang rundt den spinkle kroppen.
"Jeg kjenner deg!" kaklet hun. "Du er svartalvenes sendebud! Du har kommet for å hente meg hjem til alveberget!"
Flobo ristet på hodet.
Den gamle kvinnen så bort. "Jeg vet at de kommer, men nå makter jeg snart ikke å vente mer," mumlet hun. "Svartalvene stjal meg som barn. I syv år danset jeg med dem i berget, før de sendte meg hjem til menneskene."
Hun snakket mest til seg selv. "Den gang var jeg vakrere enn alle andre. Jeg kunne drive en hvilken som helst mann til vanvidd. Jeg hisset dem opp mot hverandre, og de døde med latteren min i ørene.
Jeg gjestet svartalvene hver midtsommernatt. Jeg spiste hundekjeks og gned et kosteskaft inn med bulmeurt. Siden stakk jeg kosteskaftet mellom beina og red med søstrene mine til heksebålet på Elverhøi. På toppen av berget danset vi og elsket med svartalvene.
Men så kom munkene og kastet alle mine heksesøstre på bålet. Meg ville de ikke brenne, jeg var for vakker til det. Men de låste meg inne her. Jeg fikk aldri noen døtre, og mine søstre er døde. Nå er det bare meg igjen av alle heksene i verden."
Den gamle kvinnen så opp på ham. "Før var jeg lenket på hender og føtter hele tiden. Ikke en gang fem vakter kunne holde meg fast når jeg slo meg vrang," sa hun stolt. "Jeg spydde svart slim to ganger hver dag. En gang dret jeg en levende ål. Ålen vred og buktet seg, men da jeg rørte den, ble den til skarn. Fremdeles spyr jeg frosker når det høljeregner."
Flobo sto der og ventet.
"Du tror ikke at jeg ble fostret opp av svartalver, og at de kommer for å hente meg? Da jeg bodde syv år i berget, danset jeg av meg tærne. Se etter selv!" Den gamle kvinnen løftet striesekken over knærne. "Tror du meg nå?"
Flobo så et par bleke legger med åreknuter og tykke vener. De skitne føttene endte i noen knudrete tær, gamle og vridde riktignok, men det var tær, og det var ti stykker.
"Se! Tror du meg nå?"
Øynene vrengte seg, og den gamle kvinnen snakket uten å bevege leppene.
"Jeg spår deg i springflo og bittert øl, i slangeblod og kråkesølv. Har du sett på klokken din, Flobo?"
Stemmen kom langt borte fra, og Flobo mer ante enn så kvinnen i mørket.
"Hvem er du nå?" spurte han.
"Jeg er seersken, den gamle, hun som mottar tempelskjøgenes gull og edelsteiner, fastsetter elskovspriser og gir dem amuletter og kjærlighetsdrikker. To ganger før har du gjestet meg, og dette er siste gang. Benytt din tid her viselig."
Flobo masserte tinningene. "Hva skjedde den natten på broen? Hvem var det som slapp Arafel inn i seg?"
"En gang var han et nyfødt barn," sa kvinnen. "Hjertet hans strakte seg etter verden og fant bare frost. Han levde dypt i seg selv, alene, alltid alene, helt til han slapp et giftig vesen inn i hjertet. Da lærte ham å skjule tankene sine for andre mennesker. Det tok mange år, men nå har han lært det: To ansikter, to liv, intet hjerte."
"Hvordan skal jeg kjenne ham igjen?"
"Du kjenner mannen, og du kjenner ham ikke. Du ser mannen, og du ser ham ikke. Arafel har kledd seg i menneskehud og funnet en menneskehånd til å styre dolken. Er det et sted i deg Arafel venter?"
Flobo ristet på hodet. "Jeg slapp ham aldri inn i meg."
Kvinnen svarte ikke.
"Hvor lenge må jeg vente?" spurte Flobo.
"Vet du hva du venter på?"
Han ristet på hodet.
"Snart er han sterk nok til å løfte dolken. Han råtner innenfra, og han frykter døden. Ingen fødsel, ingen død. Han vil ødelegge kvinnens verk."
"Hvordan vil han ødelegge kvinnens verk?"
"Du skal kjenne hans ofre på navnene. Maria Magdalena er kongens brud. Anna er mor til jomfruen. Elisabeth er mor til døperen. Jomfru Maria er mor til kongen." Stemmen ble svakere. "Husk disse navnene. På de skal du kjenne ofrene."
Flobo visste ikke hva han skulle si.
Hun så på ham. "Har du gaven min?"
"Jeg... hva slags gave vil du ha?"
Sølvlyset skimret rundt kvinnen. Flobo sto i mørket og hørte kvinnestemmen langt borte:
Hver gang kongen fødes, er jeg jordemor.
Han vokser opp, en hersker uten like,
stolt og mektig stiger solens tvillingbror.
Når solen synker, er jeg dansepike.
Lønnen min er kongens hode på et fat
og giftermål med den som arver riket.
Men av denne kongen blir jeg lagt for hat.
En stemme hvisker under aftenrøden:
Hvorfor skal du bøye kongenakken flat?
Han hater livet sitt og frykter døden.
Stemmen krever lønn for hvert et hvisket ord,
med hjerteblodet sitt må kongen fø den.
Flobo sto i luftegården på Bedlem igjen. Hjertet hamret i brystet, og hendene skalv. Den gamle kvinnen i striesekken satt på benken og rallet uforståelige ord. Han kikket på de fillekledde menneskene rundt seg. Hvem er galest her, jeg eller dem?
Johanan kom gående over luftegården. "Jeg syntes jeg så deg her."
Flobo prøvde å roe pusten mens han hilste på vokteren.
"Har du funnet det du ser etter her?"
Flobo ristet på hodet.
"Når skal du lære å ikke lytte til de fortapte?" Johanan la en hånd på skulderen hans. "Det finnes ikke noe håp for dem i dette livet. Men ikke la dem smitte deg."
De sto i taushet til en mann med blodflekket forkle hastet over luftegården.
"Var ikke det dr. Gray?" spurte Flobo.
Johanan slapp Flobo. "Jo."
"Hva gjorde han her?"
"Dissekerer de døde. Han kan nesten ikke vente på at de fortapte skal gi opp ånden før han lar studentene åpne kroppene deres."
"Tror du ikke legene obduserer lik for å hjelpe de levende?"
"Obduksjonene deres er en vederstyggelighet." Johanan spyttet. "De har ingen rett til å ta loven i egne hender."
"Men dr. Gray bryter jo ingen lov?"
"Det kan være tillatt etter menneskets lover, men det finnes en høyere dommer alle må stå til rette for. Hva godt er det i livet, hvis sjelen går til grunne?"
Flobo hadde ikke noe svar til dette.
"Det er en av de gale her," sa Johanan etter en stund. "Han kunne kanskje være noe for deg."
"Hva mener du?" spurte Flobo.
"Han snakker hele tiden om drap," svarte Johanan. "Skal jeg vise deg ham?"
Flobo nikket.
De kom til den delen av Bedlem hvor de farlige var sperret inne. En rotte pilte langs veggen og forsvant mellom noen sprinkler.
"Hvor kommer rottene fra?" spurte Flobo.
"Elven har steget," svarte Johanan. "Og da strømmer rottene inn gjennom kloakkavløpene. Men nå er vi her."
I en celle på størrelse med en potetkjeller satt to gale. Vannet dryppet fra grønsken på veggene, og hampen råtnet over jordgulvet.
"Jeg overlater ham til deg. Se om du får noe ut av ham."
"Hvem av dem?"
"Det finner du raskt ut."
Med et skjevt smil rundt munnen dro Johanan sin vei.
Flobo gransket de to i cellen. En kjempe vagget som en gammel, tannløs sirkusbjørn. Det kom underlige lyder fra halsen hans, som om han ikke hadde noen tunge, men likevel forsøkte å snakke.
Den andre av de gale satt inntil sprinklene. Det tjafsete håret hang ned over et par bleke kinn og to redde øyne. Blikket flakket som om mange mennesker sto utenfor gitteret, ikke bare Flobo.
"Jeg har sett deg før," sa den gale. "Du er lovmann, ikke sant?"
Det stakk i Flobo. "Du er Ishmael," hvisket han. "Det var du som stjal sverdet fra lorden. Har du vært her helt siden den gang?"
"Jeg vil gjerne melde fra om et drap," sa Ishmael.
"Et drap? Hvem er død?" spurte Flobo.
"Jeg er død," sa Ishmael med glinsende øyne. "Jeg dør og dør og noen har drept meg."
"Hvem har drept deg?"
"De leser en messe over meg, Sankt Secares sorte messe." Ishmaels knoker hvitnet rundt gitteret. "Messen må fremsies midt på natten i ruinene av en brent kirke. Padder kvekker under det forkullede alteret. Ugler tuter fra tårnet. Flaggermus glir over fullmåneskiven. Presten kommer til kirkeruinene på slaget elleve, mumler messen baklengs og avslutter på slaget tolv.
Brødet han velsigner er svart og femtagget. Han innvier ikke vin, i stedet drikker han vann fra en brønn hvor et udøpt spedbarn er druknet. Han tegner korset på bakken med sin venstre fot. Prestens hemmelige elskerinne blotter sine bryster og danser vrangsøles rundt alteret med håret flagrende fritt.
Det mennesket presten leser messen over, dør sakte innenfra. Ingen lege kjenner noen kur. De vet ikke hva som er galt, for de vet ikke at han dør av Sankt Secares sorte messe."
"Men hvorfor vil de drepe deg på denne måten?"
"Det er månesigden som vil at alle menn skal dø." Ishmael slo over i en tørr skolemestertone og viftet med pekefingeren. "Seco, secui, sectum, secare. Som betyr å dele, sage, skjære i stykker. De gamle sigdene var formet som en sag, visste du det?" Ishmael skrattet så tårene rant. "Sankt Secare er månesigden. De leser månesigdens messe over meg!"
Den magre kroppen skalv. "Sverdet var min eneste beskyttelse mot døden. Jeg kjenner det i hjertet og nyrene. Det er som om innvollene stekes. Du vet at ondskapen påvirker mennesker gjennom hjertet og nyrene, ikke sant?"
"Hva mener du?" spurte Flobo motvillig.
Ishmael klynket. "Snart står han frem, han som skal ransake hjerter og nyrer. Det er for sent å gjøre noe. De dreper meg med Sankt Secares messe, og jeg har mistet sverdet, min eneste beskyttelse."
Flobo stirret på ham. "Sverdet har aldri beskyttet noen. Alle som rørte det, ble gale."
"Jeg hadde rett til det. Sverdet var mitt, men det ble stjålet fra meg," klynket Ishmael. "Selv om sverdet er borte, er stemmen fremdeles her. Det er den som forteller om Sankt Secares messe."
En tanke slo Flobo. "Er det du som bærer Arafel i deg? Var det du som kom på broen og plukket opp dolken Malurt den natten?"
"Arafel er her," sa Ishmael. "Han snakker til meg hver dag. Det er derfor jeg har gitteret til å beskytte meg. Jeg kan aldri dra herfra."
"Så det var du som kom den natten..."
Ishmael stirret opp på ham. "Kan fisker føle?"
"Hva mener du?"
"Du vet vi kommer fra havet? En gang svømte vi i mørket. Vi hadde gjeller og pustet vann. Du vet det? Husk at blod er salt havvann blandet med ild."
"Jeg forstår ikke," sa Flobo. "Hva er dette med fisk?"
"Jeg forstår ikke selv," sa Ishmael forvirret. "Han vil ødelegge kvinnens verk. Ingen fødsel, ingen død. Han kommer til å ofre dem som fisk."
"Hva mener du?" spurte Flobo. "Hvilke ofringer? Hva var det egentlig som slapp løs den natten?"
"Du lurer på hva som slapp løs den natten?" sa en dyp stemme.
Et nytt vesen kikket ut av øynene til Ishmael. Kroppen rykket, og strupen hadde sin egen vilje.
Flobo rettet ryggen. "Hvem er du?" En så dyp stemme kunne ikke komme fra så mager kropp.
"Jeg er den du vil snakke med," sa stemmen. "Jeg er den du frykter, men som likevel har makt til å redde deg."
"Du låner andres strupe, men du har ingen makt over noen. Du må være innelåst her til du er død."
"Du av alle bør vite hva som skal komme," sa stemmen. "Du av alle bør vite hvilke krefter som skal stå frem."
"Jeg så Abram dø, og jeg så liket brenne. Alt er over for deg," gryntet han og vendte ryggen til gitteret.
"Jeg er ikke ferdig," sa stemmen bydende.
Flobo visste ikke hvorfor han snudde seg tilbake.
"Du så en tjener dø. Stemmen har kledd seg i en ny kropp og er mektigere enn noen gang. Sverdet har utspilt sin rolle, men dolken finnes fremdeles. I flammer skal skjøgen styrtes fra det høye!" Hatet glinset i øynene. "Han som døper i blod skal bli min øverste krigsherre. Alle skal kjenne at han ransaker nyrer og hjerter. Han vil gi hver og en etter deres gjerninger."
Flobo sto der og så på Ishmael. Jeg har også rørt sverdet, tenkte han. Kommer jeg også til å bli gal?
Flobo sto der til en underlig latter boblet i strupen. Ingenting av dette betydde noe. Den gale i cellen begynte å ule og riste i gitteret, men Flobo lo høyt og vendte ham ryggen. Seersker og monstre og galninger fikk leve sitt eget liv. Nå skulle han hjem til Madeleine.
Litt senere sparket Flobo opp døren til en pantelåner ved kirketorget. Han smilte fra øre til øre, men det skremte visst pantelåneren enda mer. Flobo minnet mest om en gammel slagbjørn i frakk og skalk.
"Hva ser du etter?"
"I hvert fall ikke dette rasket her," sa Flobo og feide smykkebrettene til side. "Jeg vil se på det du egentlig ikke har, det du tjener alle pengene dine på. Tyvegodset. Frem med ringene. De største du har."
"Men..."
Flobo lo høyt mens han grep pantelåneren i kraven og dro den lille mannen over disken. "Jeg skal gifte meg i dag, og jeg har ikke tid til å krangle. Frem med ringene, gode mann!"
Med et sukk åpnet pantelåneren et lite pengeskap og fant et nytt brett. Flobo valgte ringen med størst stein og stakk den i lommen uten å betale. Pantelåneren så mutt etter den brede ryggen, men han visste bedre enn å protestere.
Latteren boblet fremdeles i Flobo. Han dundret på døren til pensjonatet.
Det var Madeleine selv som åpnet døren. Han kunne se at hun hadde grått.
"Jeg elsker deg," sa han. "Vil du gifte deg med meg?"
"Hva?"
Han feide Madeleine opp i armene sine og kysset henne på munnen. Hjertet jublet i brystet. Han var atten igjen.
"Sett meg ned!"
"Ikke før du har sagt ja, vakre Madeleine."
En tåre trillet ned Madeleines kinn. Hun så på ham. "Jeg har blitt så skuffet før, Flobo. Jeg ga bort alt jeg hadde, men det var aldri nok. Jeg har ikke så mye igjen. Jeg ga bort alt."
Flobo lo høyt. "Kan jeg ta det som et ja, vakre Madeleine?"
Hun la hodet mot brystet hans. "Ja," hvisket hun.
"Vent litt," ropte han. "Jeg glemte jo det viktigste." Han satte henne fra seg, famlet i lommen og ga ringen til Madeleine.
"Det er over nå," hvisket han. "Vi har i dag. Hva som skjer i morgen, skal vi ikke lenger tenke på."