Noen nysgjerrige mennesker samlet seg på fortauet, men flokken delte seg da Flobo kom gående. Hva er det denne gangen? En snøvlende ektemann med vasne øyne og en blodig kjøkkenkniv i hendene? En død sypike med et foster i magen og en tom flaske laudanum på nattbordet?
Flobo gransket det smale, tre etasjer høye murhuset. Døren skinte av messing, og trappen var krittet hvit. I de nederste vinduene så han en lapp med sirlig skjønnskrift: Rom til leie. Full kost.
Innenfor entreen kom han til en kort gang med et slitt teppe på gulvet. En trapp forsvant opp i huset, og noen skyvedører åpnet seg mot en spisestue og en liten dagligstue. Møblene var gamle og skjeve, men det luktet rent, og en ovn knitret innerst i gangen.
Konstablene som tråkket rundt i det lille pensjonatet hilste ærbødig på Flobo, og han gryntet tilbake. Ved spisestuebordet satt to storøyde unger og en gråtende hushjelp. I et hjørne sto en blek kvinne med hevet hode.
Flobo nikket til Duff.
"Der er hun, inspektør. Madeleine L'Angelier. Forgiftet mannen. Emile L'Angelier. Liket ligger på et av gjesterommene i andre etasje," sa Duff. "Alle symptomer på arsenikkforgiftning."
"Hva skjedde?"
"I en uke klaget mannen over mageknip til svirebrødrene. Ansiktet var rødt og hovent, og øynene rant. I går virket det som om han ble bedre, men i natt ble han funnet bevisstløs utenfor skjenkestuen.
Mens svirebrødrene bar ham hjem, våknet han og ropte at de skulle holde Madeleine unna. Svirebrødrene la ham i sengen på et av gjesterommene mens han bablet over seg. En lege ga Emile en sprøyte morfin, og de pakket sengen full av varmeflasker. Et par timer senere døde han."
Flobo stirret på Madeleine mens førstebetjenten forklarte.
"Og motivet?" spurte han. Halsen snørte seg rundt ordene. Flobo ante ikke hvordan det hadde skjedd, men hodet svimlet av følelser han trodde var borte for alltid.
"Jeg har snakket med gjestene her i huset," sa Duff. "Han var ikke så ofte hjemme, men når han var her, dengte han henne. Merkelig navn, forresten. Emile L'Angelier. Tror du han kom fra kontinentet?"
"Kontinentet?" gryntet Flobo. "Han var vel en tredjerangs svindler som skiftet navn. Om han ikke svindlet så mange i løpet av livet, fikk han i hvert fall svindlet henne."
Duff kikket rundt seg. "Det er rent her," sa han. "Ikke som de andre svinestiene ved Hvitkirken. Det skal hun ha, selv om hun er raus med arsenikken."
"Hva het hun før hun giftet seg?" spurte Flobo.
"Smith," sa Duff. "Madeleine Smith. Hun kommer fra vestkanten. Fin gammel familie. Yngste datter. Pikeskole og debutantball og alt det der. Hun har ikke hatt noe med familien å gjøre på mange år. Jeg spurte gjestene, men ingen av dem vet hvorfor hun røk uklar med familien."
"Skjønner du ikke det?" Flobo kikket ut gjennom vinduet. Tåken hang tung og blygrå over Hvitkirken. "Hun giftet seg under sin stand. Da var hun død for dem."
Flobo tok Madeleine med seg inn i et hjørne og vendte ryggen til resten av rommet.
"Har du penger til advokat?"
Flobo så seg selv i hennes redde øyne, en tung, bister mann med svart skalk og frakk på innendørs. Hun svarte ikke, og han gjentok spørsmålet.
"Det... det er ikke noe igjen. Og nå mister jeg huset også. For et par uker siden fikk Emile meg til å skrive under på noen papirer." Madeleine flettet sammen fingrene. "Det var en mann som het Monx. Han jobbet i bank og var en venn av Emile. De trengte huset som pant. Pengene var sikre, og det med huset var bare en formalitet. Jeg visste at jeg ikke burde gjøre det, men jeg var så sliten. Det var etter det..." Hun trakk pusten. "Denne Monx tapte visst ingen penger. På et eller annet vis sitter han med skjøtet på huset nå." Stemmen skalv. "Jeg har ikke annet enn huset. Hva skal jeg nå forsørge ungene med? Hva kommer til å skje?"
De kommer til å henge deg, tenkte Flobo trist. Du blir hengt, og ungene dine havner på hjemmet. Men han sa det ikke høyt.
"Ikke svar på noen spørsmål, samme hvor mye de spør," hvisket Flobo. "Hvis du noen gang ønsker å se datteren og sønnen din igjen, må du bare si en setning fra nå av: Jeg er uskyldig. Du må aldri si noe annet. Forstår du det?"
Madeleine L'Angelier så forvirret opp på ham.
"Ikke vær redd," hvisket Flobo. "Bare si at du er uskyldig, så går det bra. Forstår du det?"
Hun nikket. Et glimt av håp lyste i øynene.
"Godt," sa han. "Og nå må vi ta deg med."
Hun åpnet munnen, men tidde da hun så uttrykket hans.
"Har du ikke noe å si?"
"Jeg er uskyldig," sa hun med stø stemme.
"Godt," sa han igjen.
Hun smilte, og blodet suste i ørene på Flobo.
To konstabler tok Madeleine med til stasjonen, mens barna sto i gangen og så på. Datteren svelget for ikke å gråte, og sønnen knyttet hendene maktesløst.
"Duff?" sa Flobo.
"Ja, inspektør?"
"Vet du om en svindler som heter Monx?"
"Monx? Jeg har ikke hørt om ham," sa Duff.
"Jeg har heller ikke hørt om ham, men han har snart hørt om meg. Finn ut hvor han holder hus." Flobo viftet Duff unna. "Nå skal jeg se meg om litt her."
Flobo trampet rundt i det lille pensjonatet uten å bry seg om redde gjester eller alvorlige konstabler. I et kjøkkenskap fant han en brun glassflaske med Rottekrutt og Apoteker Murdoch håndskrevet på etiketten. Han nynnet fornøyd og stakk flasken i lommen.
Flobo oppsøkte selv apotekeren ved Hvitkirken.
"Hun påsto at hun skulle drepe rotter, inspektør, men jeg visste at hun ikke hadde godt i sinne," sa Murdoch.
"Kan du vise meg nøyaktig hva slags flaske du ga henne? Hva inneholdt den? Kan du måle opp like mye arsenikk? Hvordan forseglet du flasken?"
Ivrig viste apotekeren hva han hadde solgt Madeleine.
"Godt," gryntet Flobo til slutt. "Jeg har alt jeg trenger. Du må regne med å bli innkalt som vitne."
"Jeg visste at hun ikke hadde godt i sinne," gjentok Murdoch. "Jeg så det på henne."
Flobo tok en drosje til et gammelt, ærverdig hus på hjørnet av en velfrisert park på vestkanten.
"Ja?" Butleren så ned på Flobo.
"Jeg vil snakke med herr Smith om datteren Madeleine."
Butleren skulle til å lukke døren, men Flobo gjorde seg bred og bister, og til slutt ble døren åpnet.
I biblioteket satt en tynn gammel mann med et pledd rundt beina og noen ark i fanget. "Nå?"
"Madeleine," sa Flobo.
"Ingen nevner det navnet under mitt tak," bjeffet gamlingen. "Hun er død!"
"Om ikke så lenge har du helt rett i det," sa Flobo. "De henger henne etter rettssaken."
Herr Smith ristet forvirret på hodet. "Hun forgiftet ham," hvisket han. "Datteren min er en morder. Det er ikke ende på den skam hun bringer over oss. Og nå blir familienavnet dradd inn i en rettssak."
Flobo tidde.
"Det var en venn av familien som brakte Emile L'Angelier til huset." Herr Smith vred på munnen. "Alle likte ham, selv om han bare var en pengelens kontorist. Jeg burde ha skjønt at noe var galt. Han fordreide hodet på min datter fullstendig. Ikke noe hjalp. Jeg ga henne husarrest, men... En morgen var hun bare borte."
"Hva het han som introduserte Emile for Madeleine?"
"Han het Monx. Han var en like stor svindler som Emile L'Angelier. Det er vel unødvendig å si at Monx aldri har satt sine bein under dette taket igjen. Men skaden var allerede gjort." Gamlingen så ned i fanget. "Jeg fant et brev på rommet hennes."
Flobo fikk brevet. Det var slitt i brettene av å ha blitt åpnet og lest mange ganger.
Hvordan våger du å skrive at din far motsetter seg giftermålet? Mange ganger advarte jeg deg mot å gi overilte løfter, men du fortsatte med ditt renkespill, samtidig som du visste at du aldri ville oppfylle løftene.
Hvordan kan du fornedre mine følelser for deg? Du har sveket både din far og meg. Du har aldri fortalt hvor høytidelig du lovet å gi deg til meg. Hvis din far hadde visst det, ville han aldri godta en slik skamplett på datterens ære.
Må dette gjøre at du aldri leker med menns følelser igjen. Hva ville din far si hvis jeg sendte ham brevene du skrev til meg? Tror du han kunne godta at du brøt slike løfter? Nei, Madeleine, din samvittighet får tale for seg. Du vil alltid være min.
Flobo ga fra seg brevet. På øynene til gamlingen skjønte han at ingen andre hadde lest det.
"Alle elsket Madeleine," hvisket gamlingen. "Hun hadde så godt hjerte og smilte så vakkert. Men hun var alltid egenrådig og viljesterk. Hun arvet en liten formue etter tanten. Jeg gjorde henne arveløs, men han var ute etter tantens arv. Hun ga den til ham, bit for bit. Emile L'Angelier ødela livet hennes. Jeg visste han kom til å gjøre det. Hvorfor ville hun ikke adlyde meg?"
"Hvordan vet du alt dette?"
"Selv om hun ikke lenger var min datter, sendte jeg noen for å følge med hvordan det gikk," sa herr Smith bittert. "For arven etter tanten kjøpte hun et lite hus på vestkanten. Han overtalte henne til å satse på det ene prosjektet etter det andre. Men han var bare en skriver som lekte forretningsmann. Til slutt skrev hun under på et papir for mye, og de måtte flytte. Hun kjøpte et hus ved Hvitkirken for de siste slantene av arven."
Flobo harket.
"... ved Hvitkirken," mumlet gamlingen, som om skammen først nå gikk opp for ham. "Jeg kan aldri se henne igjen. Men likevel fortsetter det. Tro hva avisene vil skrive?"
Flobo harket igjen.
"Ja?"
"Du skal betale for advokaten hennes."
"Hva?" bjeffet herr Smith. "Ingen snakker slik til meg."
Flobo lente seg tungt frem. "Du har gjort nok skade nå, gamle mann. Du skal betale for advokaten hennes. Jeg kan ikke gjøre det. Og du skal si dette til advokaten..."
Flobo hentet en stol, satte seg foran den gamle mannen og begynte å diktere.
Slitte fløyelsgardiner hang for vinduene. På nattbordet lå et album med bilder av nakne kvinner. Det luktet søtt og tungt i rommet. Monx våknet og strakte seg etter kvinnen ved siden av, men fant bare kalde silkelaken. Han gned søvnen ut av øynene.
Kvelden før la han klærne i stolen. Nå lå klærne i en haug på gulvet. Ved siden av klærne skinte et par svarte sko. Monx løftet blikket og så en mørk frakk. I stolen satt en diger bjørn med jerngrå krøller og svart skalk.
Monx dekket seg med et laken. "Hvor er Ninette?" gryntet han.
"Jeg sendte henne bort."
Monx vred seg rundt og grep klokketauet ved hodeenden av sengen. "Er dette et ran? Dette etablissementet er beskyttet på høyeste hold. Jeg trenger bare å tilkalle vaktene, og så blir du dengt opp og slengt i et smug."
Den gråhårete lente seg tilbake stolen. "Tilkall dem."
Monx rykket i klokketauet. Han rykket flere ganger, men ingen kom. Da han blåste opp brystkassen for å rope, smilte den gråhårete kaldt. Monx slapp luften ut av lungene. "Hvorfor gjør du dette? Vet du ikke hvem jeg er?"
Den gråhårete stirret på ham. "Du graverer prospekter og sertifikater med sølvskrift og gullborder, men penger blir det lite av. Du har vett nok til å gi bladsmørere, pengemenn og de rette snobbene litt utbytte. Men resten av tullingene..."
Monx åpnet munnen for å protestere, men mannen i stolen stirret på ham med is i øynene. "Tenk ikke på hvem du er. Spør heller hvem jeg er."
"Ja, hvem er du?" spurte Monx indignert.
"Flobo."
"Og hvem er det?"
"Hvem Flobo er? Han er loven ved Hvitkirken." Flobo slo ut med hånden. "Han er beskyttelsen her. Og nå er han misfornøyd med deg."
Monx svelget.
"Kjenner du Madeleine L'Angelier?" spurte Flobo.
"Giftmordersken?" Monx nikket forsiktig. "Jeg kjenner henne ikke, men jeg har hørt om henne."
"Jeg hører at du vil flytte inn i huset hennes."
"Huset hennes? Emile, som forøvrig var en god venn av meg, pantsatte huset for å spekulere på børsen. Jeg rådet ham fra det, og kan slett ikke ta skylden for at investeringene slo feil. Det var hun som forgiftet ham, har jeg hørt. Hva skal hun med huset når hun snart kommer til å dingle?
Dessuten er huset verdifullt. Nå driver hun et lurvete lite pensjonat med fire, fem gjester. Jeg får lett tyve senger inn i huset. Hvis sengene holdes varme, kan de leies ut til tre ganger så mange som det igjen."
"Jeg kjenner til disse varme sengene," sa Flobo. "Man finner arbeidere med forskjellig skift, for eksempel en bakersvenn som steker brød om natten, en sjauer som losser varer om morgenen og en fabrikkarbeider med kveldsskift. Hvis hver mann er hjemme i åtte timer, kan sengene leies ut døgnet rundt."
Monx nikket. "Og hvis du ikke lager problemer, blir det en pen liten slant på deg."
"Du tror kanskje at de har kjøpt meg, de som driver dette stedet?" Flobo sukket tungt. "Jeg lar dem drive dette stedet mot at de behandler jentene skikkelig. Det er ikke mye å skryte av, men jentene tilbringer i hvert fall natten under tak. Det er nok av dem som må drikke seg sanseløse på gin for å holde varmen om nettene."
Monx så forvirret på ham.
"Nei, jeg lar meg ikke kjøpe. Men det er nok om meg," sa Flobo. "Dette gjelder livet ditt, Monx. Jeg trenger bare nikke, og så vil alle lure på hvor du ble av. Helt til de finner deg rekende i Pølen."
Monx rykket i klokketauet, men ingen kom. Han svelget. "Hva vil du egentlig?"
"Jeg vil aldri mer se ansiktet ditt. Jeg vil aldri mer høre navnet ditt. Jeg vil at Madeleine L'Angelier skal fortsette å eie huset. Du er flink til å stokke verdipapirer. Fortell meg hvordan det skal gå til."
Monx flakket med blikket, men den grå bjørnen i stolen forsvant ikke. "Kanskje jeg kunne..."
"Ikke noe kanskje," sa Flobo. "Jeg er ikke flink til å redde liv, men dømme til døden, det kan jeg."
Ordene begynte å renne ut av Monx. Han forklarte og lovet og stoppet ikke før Flobo gryntet fornøyd.
"Jeg tror deg. Men hvis du skulle komme på andre tanker... Hvis vi må møtes igjen, river jeg armene av deg. Akt vel på de ordene, for jeg mener dem."
Retten var en liten salong med grå vegger. Røyken fra oljelampene tegnet svarte flekker i taket. Et gjerde skilte et platå fra resten av rommet. En skriver leste noen vitneutsagn høyt for to betjenter og en sivilkledd inspektør. Rundt tjue vitner, jurister og nysgjerrige hadde benket seg. Dommerne satt bak et forheng, slik at tilskuerne ikke kunne se dem, mens juryen satt midt på platået.
Da førstedommeren klubbet rettssaken i gang, åpnet en fangevokter en dør innerst i lokalet og hentet Madeleine L'Angelier. Med fotlenker rundt anklene subbet hun over platået og satte seg på en liten benk bak en grind.
"Madeleine L'Angelier, du er anklaget for å ha kjøpt arsenikk med den hensikt å forgifte din ektemann Emile L'Angelier. Du er anklaget for å ha gitt ham denne arsenikken over et tidsrom på minst en uke. Har du noe å si til ditt forsvar?"
"Jeg er uskyldig."
Advokatene hadde hvite parykker med korketrekkere foran ørene og korte grisehaler i nakken. Anklageren Fogg hadde buskete kinnskjegg, forsvareren Pell var ung og glatt i ansiktet, og begge kledde parykken like dårlig.
Dr. Gray fortalte hvordan han hadde funnet store mengder arsenikk i Emile L'Angelier magesekk. Gjestene i pensjonatet vitnet om hvordan mannen drakk og dengte konen.
Forsvarsadvokaten Pell kalte Flobo til vitneboksen. En brun glassflaske med håndskrevet etikett ble vist dommerne og juryen.
"Inspektør, var dette flasken du fant hjemme hos Madeleine L'Angelier?"
Flobo så på ham. "Ja, det er det."
"Kan du lese hva som står på etiketten for retten?"
"Rottekrutt," sa Flobo.
Pell viste frem gjenparten av en kvittering. "Kan du fortelle retten hvor denne kvitteringen kommer fra?"
"Den fant jeg på apoteket."
"Kan du lese hva som står der?"
"Her står det at Madeleine L'Angelier har kjøpt en flaske hvit arsenikk, også kalt rottekrutt."
"Når er kvitteringen skrevet ut?"
"To uker før mannen døde," svarte Flobo.
Apotekeren Murdoch ble kalt frem til vitneboksen.
"Er dette kvitteringen du skrev ut da Madeleine L'Angelier kjøpte en flaske rottekrutt av deg?"
"Ja," svarte apotekeren. "Jeg visste at hun ikke hadde godt i sinne. Hun påsto at..."
Pell avbrøt ham. "Kjenner du igjen denne flasken? Er det flasken du solgte henne?"
Apotekeren kastet et blikk på flasken og nikket ivrig. "Det er den, ja. Hun påsto at hun skulle drepe rotter, men jeg..."
Pell ga flasken til mannen. "Du sverger på at det er samme flasken?"
"Ja, ja," sa apotekeren utålmodig. "Jeg kjenner igjen min egen håndskrift. Det er den samme flasken."
"Og hvor mange flasker solgte du til henne?"
"Bare denne. Men det er nok hvit arsenikk i flasken til å drepe ti voksne menn," sa apotekeren.
"Vil du være så vennlig å se nærmere på flasken?"
Apotekeren så utålmodig ned på flasken han holdt i hendene. Plutselig rødmet han. Svetten piplet over pannen, og han ble enda rødere.
"Hva er det du ser som vi andre ikke vet om? Kan du forklare oss det?"
"Men, men..." stammet apotekeren og dusjet spytt over bordet. "Flasken er ikke åpnet!"
Med et skittent lommetørkle gned han svetten av den ildrøde pannen. Han kjente igjen voksklumpen han forseglet korker med. Flasken var uåpnet. Han holdt den opp mot lyset og så at den var full av hvit arsenikk. Madeleine kunne ikke ha forgiftet mannen med denne arsenikken.
Pell trakk pusten dypt, løftet armene og vendte seg mot dommerne. "Ærede rett! Har ikke den stakkars kvinnen lidd nok nå?" begynte han, og så fulgte en flammende tale der han ba om at saken ble avvist.
Da Madeleine ble frikjent, stirret hun på den brede, gråhårete inspektøren som satt på første benk. Hun hørte ikke stemmene til dommerne og advokatene og skriverne. Hun var så svimmel at de måtte støtte henne ut. En siste gang snudde hun seg, men Flobo var borte.