Logo Image
Alkamar, the village in the moonlight

Uteliggeren trasket rundt en innsjø utenfor Steinbyen mens han lette etter et passende sted å slå opp teltet. Avispapir knirket under klærne. En sval vind rufset de grå hårstråene som strittet ut fra strikkeluen. Brunt gress vasket de hullete gummistøvlene. Han hektet av seg ryggsekken, satte seg på en stein, fant frem en sneip og tente den. Gloen svidde de gulbrune fingrene, men uteliggeren trakk røyken ned i lungene uten å kjenne smerter. Han løsnet en floke i det grå skjegget mens han myste utover sjøen.

Solen skar sølvstriper i vannflaten, og bjerkeskogen speilte seg på den andre siden. I et kratt like ved steinen sang noen fugler. Ingen mennesker var å se. Senere ville de komme, når luften og vannet ble varmere og man kunne bade og sole seg. Da ville uteliggeren traske ned igjen til biler og betong.

En knudrete neve fisket en halvflaske frem fra innerlommen, en liten munnfull varmet halsen, og flasken gled tilbake. Noen ganger kunne han leve i flere døgn uten å drikke annet enn tre-fire flasker øl om dagen. Andre ganger, når verden krympet, skalv kroppen selv etter at han hadde helt i seg mer enn en liter sprit. For tiden var han inne i en god periode.

Uteliggeren knuste gloen mot steinen, rev papiret av sneipen og la de få tobakksstråene i jakkelommen. Han myste rundt seg en siste gang, før han bestemte seg for å sette teltet opp bak krattet, slik at ingen kunne se det fra skogsveien.

Da han brøytet seg gjennom krattet, tråkket han i noe mykt. Han snudde seg og så ned. Mellom buskene lå en naken kvinne med armene foldet over brystene. Huden var gråblå, med tjæresvarte blodflekker rundt enkelte spredte sår. Øynene stirret hvitt opp mot himmelen. Gulhvite hårfliser klistret seg til hodet. Fugler og smågnagere hadde nappet i lepper, kinn og hake. En bille krøp inn i munnen, inn en tunnel ned til en svart verden av insektmat. Han så avtrykket etter støvelen over den oppblåste magen.

Lenge sto han der og kikket ned på henne. Da de hvite øynene begynte å bevege seg, visste uteliggeren at den gode perioden var over for alltid.


I et edru øyeblikk fire dager senere meldte uteliggeren fra om hva han hadde funnet. Aspiranten i resepsjonen på politistasjonen gren på nesen mens han forsøkte å tyde mumlingen. Uteliggerens kroppslukt fylte hele forværelset. Hendene skalv og tennene lyste gult under grå skjeggfloker. Det rant fra et verkesår over nesen. Ordene ramlet tomme i gulvet, men etter en stund fikk han mumlet frem ærendet.

"Vent her," sa aspiranten da uteliggeren var ferdig.

Da aspiranten vendte tilbake med en overordnet, hang eimen igjen, men uteliggeren var ikke å se. Aspiranten fikk en skyllebøtte før han ble bedt om å glemme hele saken. Politiet ville aldri få gjort noe om de skulle ta alt fyllepratet i Steinbyen alvorlig.


Da kvelden kom, dro aspiranten opp til innsjøen uteliggeren hadde snakket om. I lyset fra en lommelykt lette han gjennom alle kratt og busker. Han trampet rundt i tre timer før han fant henne.

Hun lå fremdeles på ryggen, med armene foldet over brystene, men nå surret mange fluer rundt ansiktet. Insektene hadde lagt egg i øyehulningene, nesen, ørene og munnen, og det virket som om muskler under huden beveget seg.

Aspiranten husket ikke så mye av det som skjedde, men han nådde en telefon på et eller annet vis. To politibiler og en ambulanse kom til. Uniformerte menn ga ordrer til hverandre, de monterte flomlys og sperret av området med plastbånd. Reportere og nysgjerrige mennesker stimlet sammen utenfor sperringene. Hvordan de hadde hørt om kvinnen, visste aspiranten ikke. De hadde dukket opp fra løse luften, akkurat som fluene rundt liket.


Bilder ble tatt av både liket og området rundt krattet. Den døde kvinnen ble løftet over på et rent laken, lakenet ble brettet sammen, og så ble hun lagt i en sovepose av tykk, svart plast.

På sykehuset ble posen åpnet. Mørket hadde fått fluelarvene til å trekke lenger inn i kroppen, mens billene hadde kravlet ut av kroppsåpningene, og nå yrte de innenfor lakenet. Insekter ble samlet fra kroppsåpninger og lakenfolder og lagt i alkohol.

Hun ble veid og målt, og hver kvadratcentimeter av huden ble fotografert. Kjeven ble røntgenfotografert. Avtrykk ble tatt av fingrene. Neglene ble skrapt rene, og avleiringene ble lagt i små plastposer. En fin kam ble dradd gjennom det gulhvite hodehåret og det mørkere kroppshåret. Alle hår som løsnet, ble tatt vare på. Til slutt ble hårstrå fra hodebunnen, begge armhulene og skrittet plukket løs med en pinsett. Disse ble lagt i egne poser.

Et Y-snitt ble skåret over mellomgulvet, og brystkassen ble åpnet med en liten elektrisk sirkelsag. Lag etter lag ble brettet til side. Hele tiden ble hun fotografert; tilsammen flere bilder enn noen hadde tatt av henne mens hun levde.


Avisene trykket noen små notiser dagen etter at hun ble funnet. Den nakne kvinnen kalte avisene henne, og noe annet navn fikk hun ikke.

En uke senere ble uteliggeren funnet blodig og døddrukken i parken ved Elvebredden. Han hadde snublet og slått hodet mot et rekkverk. Da uteliggeren ble kjørt til legevakten, snakket han over seg om lik og mord, og legen varslet politiet.

Det viste seg at uteliggeren hadde et rulleblad. Han hadde sittet fire år i fengsel for drap. Etterforskerne gledet seg over at en vanskelig sak så ut til bli løst uten for mye arbeid. Nå gjensto bare en formalitet.


Fire mennesker sto i det lille rommet. En madrass og to ulltepper lå inntil veggen. Et sluk åpnet seg i et hjørne av betonggulvet; der kunne man tømme tarmene. Murveggene var rene, men i taket høyt over dem hadde noen svidd inn navn, datoer og forbannelser.

"Hvordan når de opp dit?" spurte aspiranten og nikket opp mot taket.

"Ikke bry deg om det," svarte en av de to etterforskerne. "Kjenner du igjen uteliggeren?"

Aspiranten husket kroppslukten, de gråskitne skjeggflokene og verkesåret over nesen. Men øynene var nye, de sank innover som to myrhull i den gustne huden.

"Ja, det er ham," sa aspiranten.

"Ja, det er meg," mumlet uteliggeren. Blikket flakket fra ansikt til ansikt. "Jeg drepte henne. Men slipp meg ut nå. Jeg kan ikke være her. Jeg tåler ikke å være innesperret."

Aspiranten tenkte seg om. "Det var han som meldte fra om liket. Men han drepte henne ikke."

"Hvordan vet du det?" spurte etterforskeren. "Han rømte fra deg fordi han hadde dårlig samvittighet."

Aspiranten tidde.

"Han har drept før," sa den andre etterforskeren. "Han stakk ned en svirebror i fylla, og da han ble edru, meldte han selv fra om drapet."

"Jeg meldte selv fra om drapet," mumlet uteliggeren.

"Det holder," sa den første etterforskeren. "Vi har det vi trenger."

Da aspiranten og etterforskerne gjorde mine til å forlate cellen, frøs uteliggerens øyne til.

"Dere kan ikke etterlate meg her. Slipp meg ut, vær så snill!" skrek han.

Døren slo igjen foran uteliggeren. Aspiranten hørte skrik og hamring mot veggene.

"Dere kan ikke låse meg inne. Jeg innrømmer at jeg drepte henne. Slipp meg ut!"

Ekkoet av skrikene fulgte aspiranten ut av politihuset og ut i vårsolen. Ekkoet fulgte ham i mange dager, det stilnet ikke av før han hørte at uteliggeren hadde tatt livet av seg.


Rapportene fra patologen og laboratoriet fortalte at den nakne kvinnen hadde vært sprøytenarkoman i lang tid før hun døde. Håret inneholdt små mengder opiater, og skorper etter sprøytestikk dekket huden over underarmene. Men hun døde ikke av en overdose; luftrøret var knekt. Sårmerker etter reip fantes ikke på halsen, så hun var sannsynligvis blitt kvalt av et par hender.

Hun døde på høsten en gang. Rester av en tidligere generasjon insekter fantes i kraniet. Den første snøen falt i slutten av november, og da døde de første insektene, men våren brakte med seg en ny generasjon. Ingen av småkrypene var fremmede for området. Enten ble hun drept i krattet, eller så ble hun fraktet dit like etterpå.

Blodet hadde samlet seg i beina. Det betydde at hun satt i en stol i tiden etter at hun ble drept. Det igjen kunne bety at hun ble drept et annet sted og fraktet til krattet.

Kroppen viste ingen tegn til at hun hadde strittet imot. Blod fantes ikke under neglene, og merker etter hender fantes ikke rundt halsen. De tomme tarmene fortalte at hun ikke hadde spist på minst tolv timer før hun ble drept. Men rester av et barbiturat ble funnet i tynntarmen. Hun var dopet da hun ble kvalt; det kunne forklare hvorfor hun ikke hadde gjort motstand.

Alle løse hårstrå ble sammenlignet med prøver plukket fra kroppen. Tre lange svarte hårstrå stammet ikke fra henne. Hårene stammet ikke fra noe menneske, men fra en parykk av kunstfiber. De fant ingen fremmede hår rundt kjønnsdelene; dét tydet på at hun ikke hadde hatt samleie rett før hun døde, men for lang tid hadde gått til at man kunne si noe med sikkerhet.

Noen tynne hvite fibere av silke ble funnet under knærne, i armhulene, blant nakkehårene og i navlen. Andre fibere ble ikke funnet. Det var som om hun hadde vasket seg nøye før hun kledde seg i en hvit silkekjole og dro på ball med sin morder.

Fra laboratoriet kom også et portrett av den nakne kvinnen. En datamaskin hadde reparert huden, visket vekk sår, plassert grå øyne i hulningene, gredd det lyse håret og fylt leppene med blod. Ansiktet tilhørte likevel ikke en levende kvinne.

Rapportene knyttet ikke uteliggeren nærmere til den nakne kvinnen, men andre spor fantes ikke. Etterforskerne kikket på databildet, skumleste rapportene og foldet sammen saksmappen. Den skyldige hadde begått selvmord, og saken ble henlagt.


En støvgrå mann satt i et støvgrått kontor i øverste etasje på politihuset. Ingen gardiner hang foran det lille vinduet. Bortsett fra en telefon, noen mapper og en avis var skrivebordet bart. Mannen var en del av huset, ikke av vegger og trapper og møbler, men av kreftene som formet menneskene. Få politimenn hadde hørt mer enn rykter om Erik Rød, og nesten ingen utenfor deres rekker kjente til ham.

Rød lente seg frem over avisen. Trekkene under det grå håret var ikke blitt slappe med alderen; ansiktet hadde krympet, men huden strammet fremdeles over harde knokler. Lydløst repeterte leppene en tekst han hadde lest flere ganger.

"Politimann tar loven i egne hender!" skrev Morgenposten. Kvelden før var en aspirant blitt funnet blodig og forslått i havnekvarteret. En journalist hadde stoppet for å hjelpe ham.

"Og så en journalist, da," sukket Rød, og ristet på hodet.

Som takk for hjelpen fikk journalisten en morsom historie. En aspirant, fersk fra politiskolen, hadde snakket over seg om mord, justismord og selvmord. En klaustrofobisk uteligger hadde begått selvmord da han ble beskyldt for drap, og den rette forbryteren gikk fortsatt løs.

Aspiranten hadde vandret rundt nede ved havnen med et retusjert bilde av en død kvinne. Bildet viste han til alle som vanket i strøket. En hallik som mente han skremte vekk kunder, slo ham ned og lot ham ligge. Og slik avsluttet journalisten historien om den unge politimannen som gikk sine egne veier.

Telefonen på skrivebordet ringte én gang. Rød løftet av røret, ventet til stemmen var ferdig og gryntet: "Send ham inn."

Døren gled opp, og en tynn, korthåret mann kom inn. Nesen var blå, og hoven hud klemte øyelokkene sammen til striper. Den tynne flakket med blikket uten å se på mannen bak skrivebordet.

"Grensene finnes bare i hodene deres," sa Rød rolig. "Hvis noen bestemmer seg for å rane et postkontor, kan vi ikke stoppe dem. Vi kan fange dem en time, en måned eller et år senere, alt etter hvor klønete og uheldige de er, men vi kan ikke hindre dem i å rane postkontoret."

Aspiranten svarte ikke. Rød bladde i mappen på skrivebordet.

"Jeg har lest om dine nerveproblemer." Ordet ble spyttet ut. "Jeg bryr meg ikke om dine problemer. Navn, fortid, fødselsdag, familie, dine interesser, ingenting av dette bryr jeg meg om. Du skjønner ikke hva vi holder på med. Grensene finnes bare i hodene deres. Dét er alt jeg bryr meg om. Hvis de ler av oss, bryter de ned grensene. Da er det bedre om de frykter oss."

Han kikket opp på aspiranten. "Uteliggeren tok av seg skjorten og strammet ermet rundt halsen. Han greide såvidt puste, men hjernen fikk ikke nok blod, og han besvimte til slutt. Da han ikke lenger kunne løsne båndet rundt halsen, var det raskt over. Hvordan kan du klandre andre enn uteliggeren for dette? Han kvalte seg selv. Hva skulle vi ha gjort? Skulle vi latt ham gå, en drapsdømt mann, en hovedmistenkt i en ny drapssak?"

Aspiranten rødmet under den blåhovne huden. Han forsøkte å si noe, men Rød viftet ordene vekk.

"Vil du at vi skal fortsette etterforskningen?" spurte Rød. "Hvis uteliggeren ikke er skyldig, vil vi sannsynligvis ikke løse saken. Vi har ingen mistenkte og ingen spor. Hvis uteliggeren ikke var skyldig, kan morderen kanskje være en annen narkoman, som kanskje allerede er død av en overdose. Skal vi kaste vekk krefter på slikt, når vi allerede har en skyldig?

Da du, uten tillatelse, tok fatt på dette, hadde du alt å tape og intet å vinne. Og så greide du å bryte vår første regel: Ingen får le av oss. Hadde du enda greid å skade halliken, ville jeg ikke ha sagt så mye til at du opererte på egen hånd. Beskyldninger om vold kan vi forsvare oss mot, men ikke latter."

Aspiranten brant i ansiktet, overleppen skalv, og det piplet vått i øyekrokene. Han åpnet munnen og snappet etter luft. Ordene presset på, men han våget ikke å si noe, for da ville han bryte ut i gråt.

"Sykemeld deg til disiplinærkomiteen har behandlet saken. Og lukk døren etter deg."