Logo Image
Alkamar, the village in the moonlight

Om dagen yrte Havnekvarteret av gatesangere og gateselgere. Om kvelden stengte gateselgerne bodene, pakket ned krimskramset og overlot asfalten til dem som solgte pulver brettet inn i folie. De ustemte gitarene druknet i hermetikklyd fra bærbare anlegg. Jegere snek seg rundt på jakt etter byttedyr som hadde forvillet seg inn i et fremmed område.

De trålet Havnekvarteret hele natten, en blek ung mann i hælene på en blek gammel mann. Rundt dem gjemte enkeltmennesker seg i mengden. Alle hastet frem og tilbake, på jakt etter varpet som skulle redde dem for alltid, eller sedlene som kunne få dem helskinnet gjennom natten.

Uriel gransket hvert eneste ansikt, hvert par med slappe lepper, hvert par med vannøyne, hvert arr, hvert sår og hver byll. Alle så ut som om de slektet på hverandre, med de samme hovne ansiktene der huden råtnet fra innsiden.

Noen ganger stoppet Uriel forbipasserende, viste dem en rull sedler og spurte etter Roy-Roy. Da kastet Feger redde blikk rundt seg; han husket forrige gang han var i Havnekvarteret.

Uriel ble mer og mer rastløs etter som natten forsvant. Så snart et ansikt ikke kunne hjelpe, kikket han seg om etter nye ansikter. Noen ganger lo malte kvinner og kom med tilbud, men da stirret han på dem helt til latteren låste seg i halsen.

Flere ganger så Uriel menn med vakthunder i bånd, blåsvarte, siklende monstere som slepte eierne langs fortauene. Da rykket huden i Uriels ansikt. I en annen tid hadde slike hunder spist seg gode og mette mens han glefset i seg stjålne poteter.

Hundeeierne pleide å lese frykt i øynene på alle de møtte, men i gamlingens øyne flammet en svart villskap. Man skal holde seg unna gale mennesker, tenkte de og slepte hundene med seg i en vid sirkel rundt gamlingen.


Utpå morgenkvisten nikket en sminket yngling i en åletrang skinnbukse mot et smug. Pappesker og plastposer var stablet opp langs murveggene, og et stinkende mørke hang over søppelet. Innerst i smuget glimtet det metallgrått.

"Roy-Roy? Der er varebilen hans." Hendene flakset rundt guttungen, og føttene danset over asfalten, men øynene stiret på pengene.

Uriel dro noen sedler av bunken. Mens unggutten telte de få sedlene om og om igjen, lutet Uriel seg ned og subbet mot smuget. Feger holdt seg bak den gamle. Aldri før hadde noen ydmyket ham som Roy-Roy.

Sollyset hadde krympet Havnekvarteret til gater med søppel i rennesteinen, en åpen plass og butikker med sotete vinduer. Musikken dunket ikke, og solen hadde jaget de fleste rottene ned i hullene. Ingen nysgjerrige fulgte med mens Uriel og Feger tråkket over søppel og klissete kondomer og forsvant i smuget.

Uriel fant frem kniven, skjulte bladet i hånden og lot skaftet stikke opp ved tommelen. Han skrapte eggen langs siden på varebilen og rev en lang ripe i lakken. Vinduet ved førersetet gled ned, og et søvnig mannsansikt viste seg. Mannen gned fingrene mot et par grønne øyne.

"Kom tilbake senere," gjespet han. "Sover dere gamle griser aldri?"

Feger kjente igjen hesteansiktet. "Det er Roy-Roy," hvisket han.

Uriel lot underkjeven dingle og krummet ryggen enda mer, men han sluttet ikke å rive opp lakken. Da Roy-Roy så hva som lagde skrapelydene, åpnet han bildøren og spratt ut.

"Hva i helvete er det du..."

Skaftet på kniven traff Roy-Roy i gropen mellom overleppen og nesen. Hodet spratt tilbake, tårer fylte øynene, og smertestråler grep tak i tinningene. Han ble løftet opp og bøyd bakover til overkroppen lå inn over bilsetet.

"Chozzer!" vislet Uriel. Han grep en håndfull lyst hår. "Hvor er hun?"

Knivbladet blinket i øyekroken til Roy-Roy, men smerten fordrev frykten: "Hvem i helvete mener du, ditt gamle svin?"

"Du kjenner en kvinne med mørke øyne og farget hår. Hvor er hun?"

"Dra til helvete!"

Stiletten blinket over pannen og åpnet årene under huden. Uriel løftet hodet hans slik at blodet rant ned over ansiktet og klistret igjen de grønne øynene.

"Faen, jeg er blitt blind!" skrek Roy-Roy.

Uriel dro albuen over ansiktet foran seg og tørket vekk noe blod. Roy-Roy blinket for å klare øynene, han blinket og blinket og blinket, bare for til slutt å møte de mørke øynene til Uriel.

"Du kjenner en kvinne med mørke øyne og farget hår. Hvor er hun?"


Livet og omstendigheten hadde herdet Roy-Roy. Han hadde lært å slå først og hardest. Enda hadde han ikke drept et annet menneske, men det var ikke fordi han synes synd på en fiende. Hvis han en sjelden gang tenkte på smerten han skapte i andre, gledet han seg kanskje, som om andres smerte bekreftet at han fantes, at han eide et snev av makt over verden.

Nå, i øynene til Uriel, så Roy-Roy et skinnende vesen, kaldt og blankt og følelsesløst. Han ble redd, redd for livet, redd for døden og redd for et liv etter døden. Et urgammelt instinkt overtok. Roy-Roy overga seg fullstendig, som en hund blotter strupen og magen for en seierherre og håper at seierherren ikke lenger ser på ham som en trussel. Annet håp fantes ikke.


Roy-Roy nikket bakover, mot lasterommet på varebilen. "Hun sover," hvisket han.

Uriel så tankefullt på ham.

"Ikke gjør henne noe," ba Roy-Roy tynt.

"Med de ordene kjøpte du livet ditt," sa Uriel. "Men du dør neste gang jeg ser deg."

Han presset tommelfingeren mot halspulsåren helt til Roy-Roy svimte av. Han lempet kroppen over på det andre setet, bøyde seg ned og kikket under førersetet. Der lå en avsagd hagle og en eske patroner. Våpenet forsvant i en av de vide frakkelommene.

Uriel gikk rundt og åpnet bakdøren på varebilen. Flekkete madrasser dekket gulvet i lasterommet. I en krok lå en halv sitron, to engangssprøyter, strimler av aluminiumsfolie, lysestumper, bomullsdotter, en sotet skje og en vannflaske. En kvinne sov under et tynt ullteppe.

"Det er henne," hvisket Feger.

Uriel dro madrassen og kvinnen til seg. Da ullteppet ble løftet vekk, klynket hun i søvne. Kvinnen var kledd i en fillete dongeribukse, en svart genser og et par støvler med skjeve hæler. Han la den slappe kroppen i et brannmannsløft over nakken. Feger kom til for å hjelpe, men ble vinket vekk. Forbipasserende stirret da de forlot smuget og bilen, men ingen stoppet dem. Hele tiden blinket det underlig trist i øynene til Uriel.