Ytterdøren gikk opp. Inn kom en gammel mann kledd i en grå dress og en vid frakk. Kroppen, en gang stor og grovbygd, hadde seget sammen av alder. Mens han holdt døren åpen, hengte mannen fra seg hatten og dro fingrene gjennom støvhåret.
Mithra merket ikke trekken fra det knuste vinduet ved siden av bakdøren. Han luktet ikke det svake pustet fra Gay Hinnom, en anelse svoveldunst blandet med eimen av svidd kjøtt og døde mennesker.
Mithra smilte drømmende. For alltid var han kvitt en rival fra fortiden. Det siste drikkoffer var båret frem, og hans bønner var blitt hørt. Ylajali var gjenfødt. Ylajali var hos ham nå, ville alltid være hos ham.
En kvinne i slutten av tyveårene stavret seg over dørstokken på høye, skjeve hæler. Det korte svarte håret strittet til alle kanter. Kjevene tygget en innbilt tyggegummi. Øynene lå store og tomme i det bleke ansiktet. Mens hun fulgte etter mannen, så hun seg rundt uten å bry seg om hva hun så.
"Du trenger ikke være redd for dem mer, jeg skal passe på deg fra nå av. Alt skal bli bra," sa Mithra.
Ylajali svarte ikke. Det utrykksløse ansiktet kunne ha tilhørt en dukke. Hun var i det store hvite landet hvor ingen kunne nå henne.
"Vil du ikke stelle deg litt? Der er badet," sa Mithra og pekte på en dør. "Det henger en kjole der inne, den kan du ta på deg. Så kan du komme opp i andre etasje. I mellomtiden skal jeg gjøre i stand rommet ditt."
Ylajali åpnet døren. Hun beveget seg stivt og rykkvist, som om hun ikke lenger eide en egen vilje. Inne på badet hang en lang hvit silkekjole på en kleshenger. Forsiktig rørte hun stoffet. Hun så seg i speilet. Hun kjente ikke igjen øynene på den andre siden.
Mens Mithra gikk opp trappen, tenkte han på Tempelet. Bilder fra forestillinger, portretter og avisutklipp dekket veggene. I noen av bildene hadde andre forsøkt å trenge seg på, men disse innpåslitne menneskene hadde Mithra klippet vekk.
Han visste hva han ville få se bak døren. Han kjente hvert bilde på veggen, hvert plagg på kleshengerne, hvert smykke på toalettbordet. Sengen hennes var redd opp. På platespilleren lå stemmen hennes. Og lukten hennes, den hadde han fanget i rommet for lenge siden.
Den sølvhårete mannen rynket på nesen. Ingen hadde rett til å stjele henne fra Mithra. Han hadde bare tatt sin rettmessige eiendom tilbake. Og nå kriblet han av forventning. Rivalen lå død under flere tonn med forkullet tre, og han ville aldri stjele noe igjen. Mithra hadde sluppet løs sin vrede og straffet ham, som han hadde straffet så mange andre lovbrytere.
Alle drikkofrene, alle ritualene, alle de urene kvinnene, det var over nå. Mithra hadde ventet et langt liv; aldri mer skulle han måtte nøye seg med en annen. Nå var Ylajali her. Han hadde vunnet over døden.
Moloch satt i lenestolen inne i Tempelet. Sårvæske klistret noen svidde hårfjoner til hodebunnen. Nesen var en rød klump, og øynene var to mørke hull i det forbrente ansiktet. Restene av leppene smilte, og smilet varmet som tanngarden til en inntørket hodeskalle.
Den venstre hånden presset mot et hull i magen. Genseren og frakken var klissete av blod. En avsagd hagle hvilte over knærne. Den høyre hånden holdt rundt kolben. I fanget lå et gammelt, blodflekket fotografi.
Døren gikk opp foran Moloch. En gammel mann trådte inn. Da han så Moloch, stoppet han. Et øyeblikk stirret de to på hverandre.
"Du er død," sa Mithra.
"Verre ting enn du kan tenke deg, er allerede blitt gjort mot meg, men fremdeles er jeg her," hostet Moloch.
Nå først kjente Mithra svoveldunstene rive i nesen. Han hoppet to skritt bakover og snudde seg mot trappen ned til første etasje.
Livet rant ut av magen til Moloch, men fremdeles levde fingrene. Det kaklet i strupen. Den avsagde haglen i fanget smalt to ganger.
En neve blyhagl slo inn i ryggen på Mithra. Slaget knuste det tredje paret med ribbein; splintene rev over spinalnerver og punkterte begge lungene. Hjertet var blitt holdt på plass og støttet opp av lungene, og nå mistet det all støtte.
Mithra fløy gjennom luften, dyttet av blykuler og trukket av tyngdekraften. Hjertet slo vilt i brystkassen, musklene knyttet og bølget seg som en klase huggormer, og det pumpet ikke lenger blod. Da Mithra traff bunnen av trappen, sluttet hjertet å slå.
Kvinnen skrek til da hun hørte skuddene. Hun sto i første etasje, kledd i kjolen til sin døde mor, og hun skrek uten å vite hvem hun skrek på. Hun var alene med to døde menn, og ingen kunne høre henne.
Molochs kakling stilnet av. Skallet satt forbrent og blodig i en stol, men raseriet levde evig. Avgrunnens herre hadde mange navn, og ett av dem var Moloch. Nå trakk Moloch seg tilbake til Gay Hinnom. Han etterlot seg bare en dunst av svovel og svidd kjøtt.