Skarpskytterne lå i en vid halvsirkel rundt parkeringsplassen; de lå på høyder øst for Elvebredden, over varme bilpansere, på taket av forlatte fabrikker og tomme lagerbygninger. Hodetelefoner spraket over ører, og pekefingre hvilte støtt mot avtrekkere.
Nattsiktene farget verden grønn. I dette grønne spaserte deres øverste leder inn på plassen. Han var kledd i en vid frakk og lente seg til en stokk. En kevlardrakt under frakken beskyttet den gamle kroppen.
Et tyvetalls biler sto parkert utenfor en tom fabrikk, men ingen andre mennesker var å se. Mellom elvebredden og plassen lå tre forlatte lagerbygninger. Hele området var sperret av; ingen skulle slippe inn, og ingen skulle slippe ut.
En skikkelse trådte ut fra skyggene. Skarpskytterne rørte fjærlett ved avtrekkerne, men ingen trakk av. Ikke skyt før jeg gir signalet, hadde Erik Rød sagt. De ventet.
De to gamlingene stoppet noen skritt fra hverandre. Begge holdt hendene godt synlige. Begge gransket den andres ansikt undrende, lik to fremmede som har vært gode venner for lenge siden.
Erik Rød snakket først: "I mange år drømte jeg om deg. Du var trygg de årene du satt i fengsel, for da kunne jeg ikke straffe deg for hva du gjorde mot henne. Men nå er du her," smilte han. "Du skulle ikke ha kommet hit."
"Hva gjorde du med Dvora?" spurte Uriel.
"Hva jeg gjorde med henne? Hva gjorde du med henne? Du ødela henne, du og troen din. Du stjal henne fra meg, satte en unge på henne og forlot henne. Hun kom til meg for å få hjelp," sa Erik Rød. "Hun kom til den eneste som ville gjøre alt for henne, nemlig meg."
"Du drepte Dvora," sa Uriel.
"Jeg har aldri drept noen. Du, derimot, må ha hundrevis av drap på samvittigheten. Hun flyktet til meg, men det var for sent. Du hadde ødelagt henne, forgiftet henne. Det var ikke noe igjen. Hun døde," sa Erik Rød.
De stirret på hverandre.
"Hva med barnet?" spurte Uriel trett.
"Hvilket barn? Horungen din, eller barnet mitt? Du drepte mitt barn, men jeg sparte ditt barn. Jeg trakk i noen tråder for å få henne plassert hos en pastor. Jeg forsøkte å redde henne fra din tro, men det hjalp ikke. Svineriet må ligge i blodet. Hun ble like horete som moren, hun hoppet til køys med alle menn hun kom over," sa Erik Rød. Han pustet tungt. "Du skulle ikke ha kommet hit, men det er for sent å angre. Nå skal jeg se på mens du dør."
Uriel smilte kritthvitt. Jeg måtte være sikker, sa han til seg selv. Ørene fanget opp et dumpt blaff i mørket. Det freste tynt, og en svidd eim drev rundt dem. Nå er jeg klar. Uriel hadde snittet hull i frakkelommene; han stakk neven inn i lommen for å nå pistolskjeftet på den avsagde haglen. Frakkeskjøtene blafret da han løftet haglen mot Erik Rød.
Trodde han virkelig at det ville bli så lett? tenkte Erik Rød mens han strakte en arm mot himmelen.
Skarpskytterne hadde holdt den fremmede i krysset hele tiden. Da de så armen til Erik Rød, tømte de lungene mens fingrene strammet rundt avtrekkerne. Samtidig hørte de noen dumpe drønn. Grønne bobler vokste frem i nattsiktene; boblene åt opp hele verden.
To skudd traff Uriel i magen, og han ble slengt rundt. Han fikk løsnet ett skudd, men blyhaglene smalt rett i asfalten.
I andre etasje på lagerbygningen hadde Uriel plassert papirposer fulle av sagflis og voks. Ute på parkeringsplassen hadde han brutt opp bensintankene på ti biler. I hver tank hadde han puttet et lite plastglass med syre og gelatinkapsler. Så hadde han ventet i bygningen. Da han så Erik Rød i vinduet, hadde han tent fyr på posene og gått ut på plassen.
Nå hadde syren etset seg gjennom kapslene og inn til pulveret. Det flammet opp i glassene. Da plasten smeltet, nådde ilden ut til bensinen. Bensinen begynte å koke, dampen eksploderte, tankene revnet, og antent bensin sprutet ut gjennom alle åpninger.
Samtidig hadde voksen smeltet utover gulvet i den forlatte bygningen. Hver sagflis var en veke; den kokende blandingen åt seg gjennom gulvet som napalm. Uriel hadde med omhu valgt ut en bygning full av støv og gammelt skrot. Etter som brannen spredte seg, eksploderte gamle gasstanker, og skyer av brennende støv fraktet flammene fra hall til hall.
Brannen hadde fylt nattsiktene til skarpskytterne med grønt lys. Da siktene ikke lenger virket, trakk de ikke av noen flere skudd, av frykt for å treffe Erik Rød.
Uriel hadde ikke fått den avsagden haglen ut av lommen i frakken. Han ulte mens han veltet seg ut av skuddlinjen. Erik Rød humpet vekk så fort han kunne. Uriel så etter ham, et langt svart blikk, og så kravlet han inn i den overtente bygningen. Han etterlot seg bare et blodspor over asfalten.
Inngangspartiet tok fyr. Like etter slo flere ildkuler ut gjennom taket, og snart brant hele bygningen.
Erik Rød kledde av seg kevlardrakten i passasjersetet på bilen. Sirener ulte i det fjerne. Det ville ta timer før brannvesenet kunne lete gjennom lagerbygningen og finne Uriel Halevis knokler i asken. Erik Rød ventet ikke. En katastrofe trakk til seg vanlige politimenn, brannmenn, nysgjerrige forbipasserende, fotografer og journalister. Senere ville han legge frem Uriel Halevis rulleblad og forklare de rette personene hvorfor han hadde drept en utenlandsk terrorist, men han kunne ikke bli sett her. Og denne natten skulle han dessuten møte henne igjen.
De første tilskuere hadde dukket opp, men ingen så etter den grønne varebilen blant alle kjøretøyene som forsvant fra brannen. Huket ned i forsetet smilte Erik Rød for seg selv. Uriel Halevi skulle ha mistet livet for lenge siden, og nå hadde flammene endelig innhentet ham.
Erik Rød tenkte på Jarl Feger. Den unge mannen levde på lånt tid. Han hadde mer enn nok på Feger; i tillegg til drapet på den gale kjerringa ville han snart få skylden for drapet på en gatehore. Men først skulle Erik Rød feire. Han hadde vunnet over fortiden, nå eksisterte den bare i ham, ingen andre kunne noensinne rote i hans privatliv.
Og hun hadde ringt, kvinnen han elsket, hun hadde tryglet ham om hjelp. Han hadde sendt noen menn for å plukke henne opp. Hun var trygg nå, de kunne ikke nå henne lenger, kunne ikke skitne henne til. En tanke dukket opp i ham, den spirte og slo rot. Skulle han beholde henne for seg selv? Selvfølgelig, det hadde han jo arbeidet for i mange år.
Nå først skjønte Erik Rød hvilken plan han selv hadde fulgt. Han hadde ventet og ventet på Deborah Haam, og nå var hun her. Hundre tanker og hundre minner smeltet sammen til én idé. Som alle andre kvinner var hun troløs, men hun skulle bli hans.
Aldri mer skulle drikkofferet bli båret frem av en uren. Nå var hun hos ham igjen, den eneste kvinnen som var ren nok til å overleve drikkofferet. Han skulle beholde henne for alltid. Ylajali var hos Mithra igjen.