Logo Image
Alkamar, the village in the moonlight

Egje banket lett på døren før han låste seg inn til Michelle. Han smilte da han så henne sitte på sofaen. Hun smilte ikke tilbake. Hendene hvilte i fanget, og øynene kikket blindt på luften. En vinduskonvolutt, et maskinskrevet ark og et kort lå på bordet foran henne.

"Jeg trodde det var den vanlige kontoutskriften, men inni lå..." sa Michelle forvirret. "Hvordan kom det dit... inni et brev fra banken? Jeg trodde det var..."

Egje gikk bort til bordet og løftet kortet. Noen hadde revet et bilde ut av et blad og limt det på hvit kartong. En naken kvinne lå bundet til en seng. Beina sprikte og armene var dradd over hodet. Piskeslag stripet magen, beina, brystene. Håndleddene og anklene var røde etter at hun hadde slitt i reimene. Og ansiktet hennes, han kjente igjen ansiktet hennes. Egje slapp kortet som om han hadde brent seg. Noen hadde fotografert Michelle gjennom en telelinse og klistret ansiktet hennes på bildet.

Egje var en sterk mann, bred og tettbygd, men han var ikke snarsint. Nå banket blodet i tinningene og vislet i ørene og presset mot baksiden av øyeeplene. Et kort øyeblikk forsøkte han å ri adrenalinbølgen av, men så lot han seg drive med. Nesten lettet snudde han seg og vagget stivbeint ut gjennom døren.

Michelle hadde fortalt om voldtekten, om hvordan noen hadde brutt seg inn, om hvordan noen fulgte etter henne. Dennis, tenkte han, Dennis, det er han, han roter gjennom posten hennes også, han lar henne aldri være i fred.

Egje sprang ned trappene og dundret neven i døren til Dennis. Ingen svarte, og Egje grep om dørklinken. Døren var ikke låst. Fremdeles freste adrenalinet i blodet; han slengte døren på vidt gap og tråkket inn i leiligheten.

Dennis lå på gulvet i stuen med ansiktet ned i noe størknet mørkerødt. En flue surret fet og svart rundt den overskårne strupen. Dennis måtte ha blitt overrasket midt på natten, for han var bare kledd i en pyjamasbukse. Korte flenger dekket armene og hendene. Han prøvde å beskytte seg, tenkte Egje. Mørke striper var slengt på kryss og tvers over gulv og vegger. Luften dirret fremdeles av ekkoet etter et voldsomt raseri.

Han prøvde å beskytte seg, tenkte Egje, men dette kan ingen beskytte seg mot. Han lukket øynene, brettet seg sammen og spydde på skoene. Tvekroket lot han magen leve et eget liv.

Etter en evighet tørket Egje seg om munnen, rygget ut av leiligheten og lukket døren etter seg. Han visste at han burde melde fra, men han maktet ikke å svare på spørsmålene. Senere ville han melde fra, men ikke nå. Egje husket navnløse mennesker som hadde bedt ham, en uniformert mann, om hjelp. Hjelpeløse, forvirrede og redde, de nektet å forklare seg, de raste mot en urettferdig verden ved å skjelle ut en politimann, og de løy uten å ane hvorfor. For første gang forsto han dem.

Egje tråkket opp trappene, gikk inn til Michelle og låste døren etter seg. Hun skulle slippe å høre om hva som hadde skjedd. Uten et ord puttet han kortet og kontoutskriften inn i konvolutten og la alt til side. Så trakk han for gardinene, en hjelpeløs gest som ikke roet noen av dem.

"Jeg skal være hos deg i natt," sa Egje, "hver natt skal jeg være hos deg."


Det var første gang de elsket, og de rørte hverandre med hviskede ord og skjelvende fingre. Den redde, kalde klumpen inni Michelle foldet seg ut. Hjertet banket vilt i brystet, hun trodde hun skulle dø, men hun fryktet ikke.

Lakenet brant under dem. Svetten silte, men ikke noe kunne slukke ilden. Egje løftet seg opp, kikket ned på Michelle, ned på de små faste brystene med honningknoppene, nedover den hvite magen, ned til det lyserøde dunet mellom beina, ned til han selv, stiv og glidende inn henne. Han la seg med hele tyngden over Michelle, filtret fingrene inn i kobberkrøllene, slikket fregnene i halsen, pustet tungt og hardt mot nakkegropen, pumpet fortere og fortere.

Michelle begynte å hikstegråte, og han stoppet: "Hva er det?"

Neglene hennes skar dypt over ryggen: "Ikke stopp," klynket hun, "det er så godt, så godt."

Mikrofonen gjemt i callinganlegget samlet opp hver vibrasjon i luften. Mikrofonen forvandlet lydene til elektromagnetiske bølger og sendte dem ut gjennom veggene, ut til natten og Steinbyen.


Armer og bein filtret slapt i hverandre, mager klistret sammen av safter og sæd, de lå stille i halvmørket. Han presset ansiktet mot de svette brystene hennes og sugde som et spedbarn. Hun rufset ham forsiktig over håret.

Et kaldt pust drev gjennom duftene i rommet. De merket det samtidig, og begge ble redde. Egje satte seg opp og famlet etter klærne. En mann sto midt i rommet og så på dem.

"Hørte dere ikke døren gå opp?"

Med en rolig del av hjernen observerte Albert Egje som han hadde lært på politiskolen. Inntrengeren var middels høy, men overkroppen var så muskuløs at han virket lav. Inntrengeren var midt i tyveårene, men det var vanskelig å slå fast, fordi det smale ansiktet var malt med kamuflasjestift.

Under den svarte T-skjorten svulmet musklene. Et par svarte bomullsbukser var stukket ned i blankpussede militærstøvler. I en skinnveske i skuldergropen hang en liten håndradio med en ledning opp til en øreplugg og en kjevemikrofon. Et knivskaft stakk opp av den ene støvelen, og en bred kniv dinglet i beltet.

"Hva gjør du her?" spurte Egje.

"Jeg? Hva jeg gjør her? Hva gjør du her?" spurte mannen trett.

"Men hvor har du fått tak i nøklene inn hit?"

"Åh, nøklene," sa mannen, "tror du at låser kan stoppe meg?"

Egje forsøkte å putte føttene i buksene. Inntrengeren tok seg til nakken, trakk en kniv fra sliren mellom skulderbladene og kastet den. Kniven naglet buksene til stuegulvet.

Egje slapp klærne. "Hvorfor er du her? Hva vil du?"

"Hvorfor jeg er her? Hva jeg vil?" skrek den fremmede. "Hvorfor er du her? Hva vil du? Du har ingen rett til å utnytte Michelle. Tror du ikke jeg vet hva slags fyr du er?"

Egje tvang seg til å stå opp fra sengen og stå naken på gulvet. Penisen krympet til en våt skinnfille, og testiklene trakk seg opp i en stram pose. Den fremmede så med avsky på skrittet hans.

Egje grep ryggstøtten på en pinnestol med begge hendene og gikk mot den fremmede. Mannen tok seg til hoften og trakk den brede kniven. Det svertede bladet blinket ikke i mørket. Egje gulpet i seg frykten, kastet seg frem og forsøkte å stikke mannen i ansiktet med stolbeina. Den fremmede skalv av raseri, hele kroppen ristet da han slo stolen til siden. Og så gled det gråsvarte knivbladet opp mot Egjes strupe.

"Nei!" skrek Michelle, "ikke gjør ham noe, ikke...!"

I siste øyeblikk vred mannen på kniven, han vendte bladet innover og slo messingskaftet i haken på Egje. Egje vaklet bakover. Den fremmede fulgte etter og slo skaftet flere ganger i ansiktet hans. Hodet ble slengt fra side til side, blodet rant fra munnen og nesen, og Egje ramlet sammen.

Raseriet rev i den fremmede. Uten å verdige den slappe kroppen med et blikk, snudde han seg mot Michelle: "Hvorfor støtter du ham? Det er jo sånne som han jeg beskytter deg mot. Han ville bare brukt deg og forlatt deg, det er jo jeg som..."

Blind av hat tråkket han mot sovesofaen. Møysommelig hadde han forvandlet en spinkel, venneløs mann til en kraftig kriger som beskyttet en kvinne. Han hadde slitt så hardt for å herde seg, slitt og slitt og slitt til han ikke ante hvor kreftene skulle komme fra. Og nå hadde han ikke noe liv igjen. Krigeren var bare et vrengebilde, det sanne bildet så han i øynene hennes.

Han ville utslette henne, utslette seg selv, utslette verden. Men først måtte han prøve én gang, han måtte få henne til å forstå hva hun kastet vekk.

"Hva skal du gjøre?" spurte Michelle redd.

"Hva skal jeg gjøre?" gjentok den fremmede trett. Han visste ikke hva han skulle gjøre. "Ta på deg noen klær. Hvem som helst kan jo se at du er naken."

Michelle trakk dynen over brystene.

"Har du noen anelse om hvor mange timer jeg har passet på deg? Hele døgnet tenker jeg på deg, på hvor godt vi kan få det sammen. Og så drar du den apen inn her. Tenkte du overhodet ikke på meg? Da du spredte beina for ham, tenkte du overhodet ikke på at noen kanskje kunne høre dere?"

Inntrengeren sprang bort til callinganlegget, smadret plastboksen med knivskaftet og rev ut mikrofonen og senderen.

"Tenkte du overhodet ikke på at noen kunne høre dere?"

Han knelte foran Michelle. Skuldrene hang tunge og ryggen krummet seg. Han stirret henne inn i øynene, stirret og tigget om at hun skulle forstå.

"Jeg husker da jeg så deg første gang, det var i vinter," sa han lyst. "Du aner ikke hvor mye slim vi ser, vi som oppretttholder lov og orden der ute. Du var så ren og uskyldig, som en engel var du første gang jeg så deg. Jeg ville beskytte deg, slik at du ikke ble som alle de andre slimete horene. Og du kunne styrke meg med din kjærlighet."

Ingen tanker fantes i hodet til Michelle. Hun satt helt stille og så ned på dynen. Hun ville bare dø.

"Jeg elsket deg hardt nok til å smelte hjertet i en stein," hvisket han til Michelle. "Og jeg visste at jeg måtte beskytte deg. Du er ikke i stand til å beskytte deg selv. Du har latt ham utnytte deg. Det var jeg som reddet deg fra brannen. Det var jeg som ga deg oppreisning ved å drepe ham som fornedret deg. Men du er ikke takknemlig i det hele tatt."


Det banket på. Inntrengeren, knelende foran Michelle, snudde seg irritert mot avbrytelsen. Han hadde ikke låst døren etter å ha dirket den opp, og nå snublet en blek og forvirret mann inn.

Feger husket hvordan telefonen hadde ringt og en stemme hadde skingret i øret: Den merkede venter i skyggene utenfor porten, hadde kvinnen med sykkelen sagt. Dette er den siste natten. Få og onde har hans år vært.

Feger hadde slengt på seg klærne, løpt ut og stoppet den første drosjen han så. Han kastet en håndfull sedler til sjåføren og ba ham bryte alle fartsgrensene. Sjåføren kikket måpende på pengene; for den summen brøt han gjerne lydmuren. Det tok ikke lang tid før Feger snublet kvalm og søvnig ut av drosjen utenfor porten.

Låsen var dårlig, og selv den spinkle Feger greide å dytte opp porten. Han lukket øynene og fulgte sporet etter Den merkede helt til han sto innenfor døren. Nå blinket de vasne øynene forvirret mot de tre i leiligheten. Albert Egje lå svimeslått med blodet surklende i nesen. Michelle hverken hørte eller så. En mann med malt ansikt knelte foran henne; tårer hadde stripet kamuflasjen.

"Det er enda ikke for sent, Bendon," sa Feger. Stemmen skalv litt. Han sto der alene og forsvarsløs, en blek mann i en frakk som luktet gammelt og hvitt.

"Du har aldri hørt til, aldri. Ingen vil ta imot det du gir. Det finnes ingen plass til deg. Jeg leste papirene fra militæret, Bendon. Jeg leste hva som skjedde med deg, hvordan du ble dimittert. Og senere, da du søkte på politiskolen, fikk du avslag fordi du ikke hadde avtjent verneplikten."

Kai Bendon stirret på Feger. Under malingen hvitnet kjevene. "Jeg fikk ikke bære uniformen deres på grunn av noe de hadde gjort mot meg," sa han bittert. "Jeg fikk ikke bære uniformen."

"Du trakk i uniform, ikke den blå, men en uniform likevel. Du ville gi av deg selv, ofre deg, være en mann. Og en dag, på vakt i kontorbygget på den andre siden av gaten, så du inn i leiligheten til en kvinne. Det var vinter, den verste tiden å være alene. Du så at hun gråt, så smerten og fortvilelsen. Du bestemte deg for å vokte henne."

"Jeg voktet henne, Feger. Du vet like godt som meg hvordan krypene yngler der ute," sa Kai Bendon fraværende. Han nikket mot byen utenfor vinduene.

"Du voktet Michelle," nikket Feger. "Og du reddet henne fra brannen. Meg fryktet du ikke, ikke etter at du hadde snakket med meg i parken. Men da hun dro en fremmed mann inn i livet sitt, en mann hun kunne falle for, da måtte du vise hvem som best kunne ta vare på henne. Du brøt deg inn i den forlatte naboleiligheten, skrudde på stråleovnen og slengte et pledd over. Da det begynte å ulme, ringte du selv til brannvesenet. Du ville fortelle at ingen kunne passe på henne som deg."

Armene til Kai Bendon hang kraftløse langs siden. Fingrene åpnet seg og kniven ramlet i gulvet.

"De kommer til å sperre deg inne," sa Feger, "men likevel kan du leve med deg selv. Du får det ikke verre i fengselet enn utenfor. Du har levd i et fengsel hele ditt liv. Det er ikke for sent, men hvis du skader henne..."

Kai Bendon løftet hendene opp til ansiktet og kikket på dem. Hendene lignet klør. De kunne ikke annet enn å masturbere og å drepe. Han lurte på hvor hendene kom fra. Han kunne ikke huske når han fikk dem; de var i hvert fall ikke en del av kroppen da han ble født.

Michelle klynket stille mens hun klamret seg til dynen. Albert Egje lå med øynene lukket og blodet surklende i nesen. Feger sto tynn og blek i døren. I de vasne øynene så Kai Bendon en bønn født av kjærlighet, en bønn som fullstendig overmannet ham.

En boble steg opp fra et dyp inni ham, boblen steg gjennom et hav av hat og nådde overflaten med et blopp. Stanken bredte seg, han stinket, alle stinket, hele verden stinket. Kai Bendon grep en pinnestol og lempet den mot et vindu. Det singlet i glass, gardinene blafret, og stolen forsvant i mørket utenfor.

"Nei!" skrek Feger fra et sted langt vekke.

Kai Bendon pustet dypt, sprang frem og stupte ut gjennom vinduet.