For at han bedre skulle kunne beskytte Engelen, måtte hun kunne nå ham til enhver tid. Lenge tenkte han på hvordan dette problemet skulle løses. Ingen måtte vite om dem, om hvordan han i all hemmelighet voktet henne.
Han stjal en håndradio fra et skap på jobben, åpnet skallet og demonterte radioen. Høyttaler, batterier og volumknapp ble lagt til side; han trengte bare mikrofonen og senderen. Ved hjelp av en radio stilte han senderen inn på en flekk av FM-båndet som sjelden ble brukt. Med en dråpe lim frøs han senderen fast på frekvensen.
Midt på dagen, når hun var ute, dirket han seg inn i leiligheten. Med seg hadde han mikrofonen, senderen, en liten kniv, krokodilleklemmer, noen ledningsstumper, lynlim, teip, en avbitertang og et sett med skrujern.
Vel inne demonterte han plastboksen rundt callinganlegget. Han dyttet innmaten til side og ryddet plass til senderen og mikrofonen. Likestrøm trakk han fra transformatoren som ble brukt til å åpne ytterporten. En ledningsstump tjente som antenne; den ble strukket langs telefonledningen for at ingen skulle merke den.
Gjennom mikrofonen kunne hun snakke, nynne, betro seg til ham. Andre kunne ikke sniklytte på deres private samtaler; signalene ville ikke bære langt, ikke når de først måtte gjennom de brede veggene. Men han kunne hele tiden høre henne røpe sine innerste tanker, som en elsker til sin elskede.
Han pakket vekk ledningsstumper og verktøy og skrudde dekselet på plass. Han så seg om. Før han forlot leiligheten, måtte han etterlate et tegn. Det var han som hadde gjestet henne, ingen uvedkommende. Hun trengte ikke bli redd.