Feger satt på den våte benken midt i Kirkegården. Mønsteret fantes ikke lenger; alle silkeslørene hadde revnet da uteliggeren drepte seg selv. Han ristet nattetankene av skuldrene.
I øst rødmet himmelen. Feger var kald og støl etter å ha sittet stille i flere timer. Han gned seg over neseroten, vred på hodet for å myke opp nakkemusklene og sto møysommelig opp fra benken. Han skulle egentlig ha vært på vakt om noen timer. Han dro håret vekk fra ansiktet. Håret var ikke klippet siden de ba ham om å sykemelde seg.
På veien ut av Kirkegården ruslet Feger langs velkjente grusstier. Rundt hver gravstøtte kikket han etter stearinflekker, visne blomster og regnvåte kort; alt dette fortalte lange historier. Inskripsjonene var utydelige i demringslyset, men han husket de fleste fra før.
Noen tråkket i et lite skogholt ved stien. Feger snudde seg og myste mot trærne. I skyggen av en furu, lent til en stokk, sto en mann med ryggen til. En vid frakk skjulte kroppen, men konturene tilhørte en grovbygd mann. De brede skuldrene ristet.
Mannen med stokken vred på hodet. Skyggen fra furuen visket vekk trekkene. Da mannen oppdaget tilskueren, gled han inn mellom trærne og forsvant. Kroppen hadde seget sammen av alder, men han beveget seg raskt. Feger tenkte at mannen hadde holdt seg i form, at han ikke ville la årene vinne uten kamp.
Feger sto alene igjen på stien mens et vagt minne fløy gjennom hodet. Hva slags historie hadde han sett etterspillet til?
Hendelser, minner og fragmenter av bilder virvlet gjennom luften; de dalte ned og la seg til ro i et forutbestemt mønster. Hjertet banket i brystet, blodet prikket i fingertuppene, armene hang tunge ved siden, føttene trakk resten av kroppen mot den lille lunden.
For hvert steg så Feger mønsteret tydeligere. Han hadde gått denne veien før. Det hadde pepet lavt i ørene før. Det hadde luktet vått gress og døde barnåler før.
Han stoppet foran en ru og mørk stein mellom to furutrær. Midt på steinen sto et hvitt marmoransikt i relieff mot den nesten svarte overflaten. Nedenfor det hvite ansiktet skimtet Feger uthogde tegn. Om noen en gang hadde malt fordypningene, hadde vær og vind for lengst fjernet fargen.
I lyset fra de første solstrålene skjelnet Feger tegnene fra hverandre. Helt øverst så han en sekstakket stjerne. Lenger ned, under ansiktet, så han flere rader med tegn. Han kjente ikke alle tegnene, men han kunne lese et navn og to datoer. Feger begynte å skjelve da han så sin egen fødselsdag på steinen.
Deborah Haam, født fjorten år før krigen, hadde ligget i jorden på denne kirkegården i seksogtyve år, like lenge som Feger hadde levd. Fremdeles kom noen for å sørge over henne. Enda en gang lurte Feger på hvilken historie han hadde sett etterspillet til.
Solen hadde stått helt opp. Sekstakkete stjerner prydet de fleste gravsteinene rundt den lille lunden. Noen av støttene lå veltet, og spraymaling dekket andre. Feger hadde ingen problemer med å tyde disse tegnene. Kjønnsorganer, skjellsord og navnet til en død Fører rant feite og svarte nedover gravstøttene.
Feger skulle til å forlate lunden, men noe holdt ham igjen. For andre gang gransket han den grovhogde steinen. En gravstøtte ble nesten alltid laget for å trøste de gjenværende. I slike støtter skinte det falskt av trygghet og salig lykke. Det hvite marmoransiktet var annerledes.
Sjelden hadde Feger sett så godt arbeid. Ansiktet lå ikke utenpå, det vokste frem fra hjertet av marmorblokken. Støtten var vakker, men smerten i ansiktet hadde nok forundret de fleste som gikk på Kirkegården for å bli beroliget. Den som en gang hadde laget steinen, hadde overlevd mer smerte enn de fleste.
Kvinneansiktet var i profil. Munnen smilte ikke, og øynene gnistret ikke av liv, men likevel levde kvinnen. Over den kraftige nesen, de høye kinnbeina og de tykke leppene lå huden glatt og fri for rynker, men Feger tenkte at det måtte være kunstnerens fortjeneste. Det lange håret var satt opp i en topp, med noen myke lokker hengende ned ved øret. Hun så rett frem uten å stirre; hun speidet etter noe langt bak horisonten. Enten ventet hun på noen som ikke kom, eller så ventet hun på at en evighet skulle ta slutt.
Feger ble ikke forbauset da han kjente igjen ansiktet. Han hadde levd gjennom dette mange ganger før. Det som var viktig for ham, betydde ikke noe for andre. Selv om han til tider levde i en annen verden, visste en liten del av hjernen at ingen andre så det samme.
Han var tom og utslitt, mønsteret løste seg opp, og enda en gang var han fastlåst i en meningsløs verden. Hva ville det neste bli? Nå hadde han gjenkjent en kvinne som døde samme dag som han ble født.
Andre mennesker, de som bare levde i én verden, ville ikke ha gjenkjent ansiktet. De ville ha kastet et blikk på steinen, registrert ansiktet, og deretter slettet hele opplevelsen fra minnet. Men Feger hadde levd med slikt i mange år. Han ble ikke lenger forbauset når de to verdenene møttes. Som regel gikk slike perioder over etter noen uker. Han måtte bare være alene en stund.
Feger sto på Kirkegården og druknet i de mørke øynene til en død kvinne. Stemmen hennes hvisket i ørene, og nesen trakk inn den søtlige, nesten råtne lukten av huden hennes. Hun døde da han ble født, men han husket likevel når de møttes. Det var den gangen han ødela sin fremtid innen politiet.
Feger hadde ikke greid å glemme uteliggeren. Det menneskevraket hadde fått en meningsfull oppgave til slutt. En drapssak som ellers ikke ville ha blitt løst, kunne stemples og arkiveres. Ved å utslette seg selv hadde uteliggeren sørget for at resursene kunne settes inn andre steder.
Feger hadde bedt om å få låne saksmappen fra arkivet i kjelleren på Politihuset. Han studerte rapporten fra patologen og notatene til etterforskerne. Selv om etterforskerne allerede hadde gjort det, nileste Feger listen over savnede for hele fjoråret. Ingen hadde savnet henne.
Lite av dette brakte ham nærmere den nakne kvinnen, men han satte likevel sammen en slags teori. Hun måtte ha leid ut kroppen for å få råd til å dekke underarmene med sprøytestikk. Liket ble funnet i nærheten av en skogsvei. Det kunne tyde på at hun var blitt kvalt av en kunde som hadde plukket henne opp i en bil. Det igjen pekte på Havnekvarteret, hvor bilene hele natten sirklet rundt tre-fire kvartaler med endeløse fortau.
Feger hadde beholdt et databilde av den døde kvinnen da han leverte inn mappen. Med ansiktet hennes på innerlommen hadde han gått ned til Havnekvarteret. Han stoppet flere av kvinnene som spaserte opp og ned langs fortauene. Først nå skjønte Feger hva han hadde innlatt seg på.
De fleste kvinnene smilte da han stoppet dem, og noen lo av mumlingen hans, men alle snudde ryggen til da de skjønte at han ikke var en kunde. Stemmen skar lysere jo flere kvinner som vendte ryggen til. Han sprang etter noen og dyttet bildet opp i ansiktet på dem, men annet enn skjellsord fikk han ikke ut av noen.
Nervene hadde holdt seg i ro mens han gikk på politiskolen, men nå flimret det for øynene. Overalt dekket sminke råtten hud, leppestift rant som blod fra groteske glis, hulninger stirret tomt ut av skaller, et karneval av fortapte sjeler danset leende rundt ham, en sirkel av skjeletter, en malstrøm av hysterisk latter, strupen pep da han forsøkte å skrike, skjelettene virvlet fortere og fortere, de lo høyere og høyere, bein og knokler løste seg opp, århundrer moste dem til støv, og så drev de vekk på en vind av hvisket latter.
Feger vaklet noen svimle skritt videre, stoppet og pustet tungt. En kvinne i slutten av tyveårene sto foran ham. Hun kneiset med nakken og stirret ham inn i øynene, som for å tvinge ham til å se vekk.
Feger gransket henne. Skjeve hæler strevde med å holde et par slitte brune skinnstøvler oppe. Dongeribuksene var klippet av rundt anklene. Skinnjakken skinte ny og svart. Rundt halsen hadde hun knyttet et falmet halstørkle. Alt ved henne virket slitt, bortsett fra skinnjakken.
"Skal du ha tur?" spurte kvinnen.
Hun kastet på det lyse håret og smilte nedlatende. Det skar i Feger å tenke på at hun elsket med hvem som helst for penger. Et øyeblikk regnet han etter hvor mange penger han selv hadde i lommeboken, men så fisket han bildet frem fra innerlommen.
"Har du sett henne?"
Kvinnen kikket på bildet. Da hun så det livløse ansiktet, stirret hun opp på Feger med mørke øyne. Feger kunne ikke huske å ha sett noen med lyst hår og mørke øyne før. Da han så de svarte røttene ved hodebunnen, skjønte han at hårfargen kom fra en flaske.
"Er du pervers, eller? Vise bilder av døde kvinner på den måten?" sa hun.
"Jeg er politimann," svarte Feger, selv om det ikke var helt sant.
Kvinnen så på den bleke mannen og ristet skeptisk på hodet. En tung eim av råtne blomster fløt i luften. Feger grep armen hennes og holdt den fast.
"Skjønner du ikke at du kan bli den neste?" spurte Feger tynt. "Morderen er fremdeles et sted der ute."
Mens han fortsatte å snakke, visste Feger at han ikke kom til å få sagt hva han mente. Verden begynte å virvle igjen, skjelettene danset, og han kunne ikke gjøre noe. Stemmen begynte å rope løse ord og brokker av setninger.
Kvinnen forsøkte å flykte fra ordflommen, men hun slappet av da en tettbygd mann dukket opp.
"Plager han deg?"
Den grove stemmen kom fra et langt og smalt hesteansikt. Feger raget et hode over ansiktet, men han følte seg likevel underlegen. Den tettbygde mannen vippet fra fot til fot, og han holdt hendene knyttet, som om han ventet bråk fra alle kanter.
"Plager han deg?" spurte hesteansiktet igjen. De grønne øynene stirret inn Fegers blå.
"Bli kvitt ham, Roy-Roy," sa hun.
"Ok, mister, du har siklet fra deg. Hvis du ikke har penger, får du komme deg vekk," sa hesteansiktet.
Feger forsøkte enda en gang å vise frem bildet av den døde kvinnen.
"Har du sett...?" spurte Feger, men han fikk ikke fullført setningen.
En knyttneve traff Feger i mellomgulvet. All luften forsvant ut av lungene og han krøkte seg frem. Fingrene slapp bildet. Han forsøkte å trekke pusten, men et kne til ansiktet lukket munnen. Asfalt klasket mot pannen. Noe hardt dunket mot ryggen og hodet, kroppen vred seg i fosterstilling, og så husket han ikke mer, ikke før hjelpsomme hender løftet ham. En fremmed stemme spurte hva som hadde skjedd, og Feger bablet i vei om en kvalt uteligger og et nakent kvinnelik.
Feger visste ikke at han snakket til en journalist, ikke før neste dag, da historien kom på forsiden av Morgenposten. Han måtte sykemelde seg til disiplinærkomitéen hadde behandlet saken ferdig. Det var bare en en formalitet; Feger ville ikke bli tatt til nåde. Ordene hadde kommet fra mørklagte ansikter i kulissene, og ordene hadde vært: Bli kvitt jyplingen som har gjort oss til latter.
Alt dette husket Feger. Mens en del av hjernen hvisket at dette ikke kunne være kvinnen fra Havnekvarteret, kjente han likevel igjen ansiktet hennes på gravsteinen.